Helstøpt film om Halvdan

Noen tror kanskje at Halvdan Sivertsen ikke trenger noen nærmere presentasjon lenger. Om dokumentarfilmen «Halvdan førr evig» ikke inneholder noe fundamentalt nytt er den likevel 100 minutter med tett påfølgende påminnelser om hvorfor han fortsatt er den morsomste, en av de fineste og mest engasjerte artistene landet har sett – og hørt. Filmen kommer tett på NRKs Lillebjørn-dokumentar «Stilleste gutt», med et lignende formspråk, med gode, gamle arkivklipp og nye intervjuer med hovedpersonen.

Regissøren Gunnar Sohlberg Hagen tar oss med tilbake til platedebuten med «Halvdan 23 ½» for 50 år siden, og enda lenger, til barndommen, da lille Halvdan ble frelst av The Beatles, The Kinks, The Who og alle de andre, og spilte i Jupiter Boys under navnet Riff Kent. Det finnes heldigvis godt bevarte bilder fra hans tidlige «karriere», til og med lydopptak. Han ville nok først og fremst bli rockestjerne, men forsto sine begrensninger, og ble i stedet en av landets mest folkekjære visesangere.

Det er et stykke fra Sivertsen opptrer for noen hundre hippier på visefestivalen Troilltampen i 1978, til han mot slutten av filmen åpner Parkenfestivalen i Bodø i 2022, og endelig blir tatt mot som rockestjerne av tusenvis av entusiastiske mennesker i alle aldre foran scenen. Troilltampen var såpass radikal at han var redd for at «Kjærlighetsvisa» kunne oppfattes som litt for triviell da han presenterte den der. Heldigvis hadde han dette tredje verset om at «vinden ifra høyre snart vil snu», som reddet anledningen. I parken i Bodø synger publikum ferdig «Venner» (bedre kjent som «Hver gang vi møtes») for ham, med sine lungers fulle kraft, som det så smukt heter.