Helgens nye låter: Tora får sukkerkick og L.U:N.A ser lyset

«Ikonisert, ironisert, eg er utmattet av min eksistens». Sånn åpner den nye EP-en til Askøyværingen Mia Roussel, bedre kjent som L.U:N.A. Rapperen og elektropopperen kommer nå med et helt lite verk dedikert sin egen tvil og forvirring rundt det å skulle gå videre. Etter pandemien, som satte en stopper for en stjerneskuddkarriere, var hun først og fremst sint og Bergen sa full stopp. Nå har hun etablert seg selv i sin andre hjemby, Paris, og EP-en er både et oppgjør og en så nedpå og sår erkjennelse at det både svir og lysner på samme tid.

Låten «Langt avsted» er en elektropopsang som allerede har etablert den «nye» L.U:N.A, og er ved siden av Mo Ayn-samarbeidet «Rundt blokken min» absolutt EP-ens mest frampå og lunt rytmiske «banger», men enda mer imponerende er de sangene (ja, de er jo det) som skraper mot de mørkere skyggene i tematikken hun løfter fram på personlig, men samtidig allment vis. Her er underfundige beats, nynning, kreativitet, åpne strenger, nydelige ekko av koring og samtidig tungsinn. Kort sagt en produksjon av broren Leo Roussel som understreker uttrykket.

«Slipp meg inn» er EP-ens mest inderlige låt, en nesten hviskende og innstendig sang, blytung og buldrende på introvert vis, tvilende og ensom som i «Eg er ikke mindre alene med deg/I min verden er vi hver for seg», men også med viljekraft som gjennomsyrer alle de seks låtene. Og med låten «Kanskje eg (outro)» ender den på riktig tone: «Eg finner sikkert veien opp, hele året vært i en fuckings loop/Solen skinner på meg no, la alle mine sår gro».