Helgens nye låter: Herlig Sløtface og fandens Mío

Den jenta som alltid står igjen som den eneste overlevende i skrekkfilmer, er også den mest kjedelige og pertentlige. «I don’t wanna be your final girl» slår Haley Shea fast i refrenget på «Final Gørl», og legger til at hun gjør alle stuntscenene selv. Det så vi i selvsyn blant annet på Øya-konserten i fjor. Shea er ikke lenger bare vokalisten i Sløtface, hun er snarere hovedartist med en gruppe musikere bak seg etter skiftet av bandmedlemmer for et par år siden. Men dagens besetning er ikke noen hvem som helst de heller: Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) på trommer, Marie Moe (Razika) på bass og Tobias Osland (Hammok) og Simen Følstad Nilsen (Aiming For Enrike) på gitarer.

Haley Shea har beveget seg litt bort fra den råeste punkuttrykket og inn mot en vital og poporientert punkrockenergi. Ikke dermed sagt at røttene er glemt. «Final Gørl» er som om to tidskapsler fra henholdsvis 1970-tallet og 2020-tallet skulle krasjet sammen, med pur Blondie-energi i den ene pakka og en nyfødt, fuzza gitarhelt i den andre. Shea selv selvsikker og herlig arrogant i front. Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga) er samarbeidspartner på låtskriver- og produsentsiden, og etter «Final Gørl» gleder vi oss til han og Shea skal skru sammen det nye Sløtface-albumet.