Heit jazz for heite dager

Den 54. jazzfestivalen på Kongsberg nådde et av mange høydepunkt med konserten til Gurls, den helt spesielle trioen som bekreftet inntrykket fra debutalbumet som kom i vinter. Dette er musikk for alle temperaturer. Besetningen med sang, saksofon og bass gjør Gurls uansett til et ganske så annerledes band, men de er samtidig omtrent det beste bandet går an å tenke seg, med sin kombinasjon av musikalsk finesse og småfrekke holdninger. Den overtalende stemmen til Rohey Taalah, det alltid spreke basspillet til Ellen Andrea Wang, og saksofonen – og ikke minst sangene – til Hanna Paulsberg. Dette er en ganske original tilnærming til stilarten, samtidig som den har alle de grunnleggende ferdighetene som skal til. Kongsberg Jazzfestival i et nøtteskall.

Vi hadde allerede sett Rohey Taalah med bandet Rohey dagen før, med jazzfunk som det sømmer seg en varm ettermiddag. Hanna Paulsberg var også ute i sommernatta med en egen konsert, med låter fra repertoaret til Dexter Gordon i en varm hotellkjeller, og hensatte oss til jazzklubb i New York i gamle dager. Der jeg aldri var, og publikummet neppe ville bli sett i t-skorter og shorts. En stemningsmettet og respektfull hyllest til en av saksofonens mestre.

Gurls varmet opp for a-ha i Oslo Spektrum i vinter, men de kommer klart bedre til sin rett i et tett, svett klubbformat. At a-ha inviterte Gurls til denne jobben er enda en indikasjon på at gamle skillelinjer forsvinner. Et annet eksempel på samme sjangeroverskridende synkronisitet: Bo Kaspers Orkester er også et omdiskutert fenomen i jazzkretser. Jeg fikk ikke sett dem på Kongsberg, fordi jeg prioriterte Goran Kajfes med sin briljante supergruppe Subtropic Arkestra. Der Jonas Kullhammar spiller saksofon, mannen som produserte det nye soloalbumet til Bo «Kasper» Sundström. Veien mellom pop og jazz blir stadig mindre. I dette tilfelle noen hundre meter. Uten at noen trenger å gå på akkord med noe som helst.

Sånn er Kongsberg full av musikalske ytterpunkter som utmerket godt kan kombineres. «Særingfesten» er fortsatt noe for seg selv. Kurert av Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg. Sistnevnte først ut, i en band sammen med Agnes Hvizdalek, Joe McPhee, John Butcher og Pascal Niggenkemper. Jo, det er krevende, jeg skal innrømme at jeg vurderte å se fotballkamp i stedet, men når den suggererende første avdelingen var over hadde det plutselig gått 45 minutter her også.

En annen personlig favoritt er og blir Charlotte Dos Santos, som sang med de store følelsene utenpå den iøynefallende drakten hun hadde på seg. Et år er gått siden det uovertrufne albumet «Cleo». Hun framførte sangene fra dette albumet, og slo så godt an at hun kom inn igjen med en helt ny sang alene bak pianoet, til en hun nylig ble så forelsket i. Mikrofonen holdt på falle ned hele tida, men en lydmann gjorde så godt han kunne, og det høres ut som sangen ble til ham.

Marius Neset var annonsert som «spesiell gjest» på konserten til Chick Corea. Litt overannonsert viste det seg, der han omsider kom på for en to minutters solo i ekstranummeret «Spain». Corea selv var til å begynne med fascinert av å bli møtt av et stående publikum, det er ikke vanlig i den mest etablerte delen av jazzen som han tilhører, og selv om han fortsatt spiller fint, var ikke gløden sterk nok til å holde på hele publikum etter at den første timen var unnagjort. Mange hadde forlatt stedet da den «spesielle gjesten» omsider fikk sine tilmålte minutter i rampelyset. Heldigvis hadde Marius Neset allerede gjort en åpningskonsert som etablerte ham som en av denne festivalens aller mest spesielle gjester.

Jeg kan avsløre at jeg for å rekke konserten med Gurls måtte forlate en opptreden med Åge Aleksandersen. Sånt gjør man egentlig ikke! Til og med midt i selveste «Lys og varme». Men jeg har sett og hørt den framført noen ganger i årenes løp. Jeg kan også avsløre at jeg så Di Derre på Kongsberg. Så sendt meg hjem og gi meg husarrest! Legg til DumDum Boys, CC Cowboys, Bel Canto og Dance With A Stranger, og Kongsberg Jazzfestival har også vært en parademarsj av norsk pophistorie. Dette er litt undervurdert del av festivalen.

Mens vi forventer en ytterlige utjevning av festivalstøtten fra Kulturrådet har Kongsberg Jazzfestival fortsatt mindre offentlige tilskudd enn festivaler det er naturlig å sammenligne den med. Behovet for egeninntjening har altså morsomt nok ført til et ekstra bredt og godt festivalprogram. Dette er imidlertid en balansegang på tynn (bunn)linje, for hvis én eller flere av de største populærkonsertene slår feil, er regnskapsføreren dobbelt så ille ute. I år ble det solgt rundt 38.000 solgte billetter. Halvparten av disse fra to konserter, med a-ha og Shaggy/Sting.

Til slutt endte Kongsberg Jazzfestival med enda et høydepunkt, med Ola Kvernbergs «Steamdome» i full bredde. Albumet ble framført i sin helhet med stor bravur, bare avbrutt av to herrer fra galleriet, men det gjør ikke noe når det var Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen, med noen av diktene de før på dagen leste på sin egen poesistund, akkompagnert av Kvernberg og Amund Maarud. Saabye leste blant annet en «Analyse i C-dur», og tilføyde til slutt «Det var i grunnen alt».

Og det var i grunnen nesten alt, bortsett fra de 50 konsertene vi ikke fikk sett, som igjen understreker at det er mer enn nok jazz til alle på Kongsberg, popmusikken til tross. Og bortsett fra at det aller, aller siste ble et nattlig DJ-sett med Röyksopp, akkurat som de gjorde på Kongsberg en vakker natt i 2001, før alt braket løs rundt dem. Mye har skjedd i mellomtida. Også publikum er synbart eldre. Men alle så ut til å ha det bra.