Hallelujarop og harselas

«Skal vi ikke lage en forestilling om Knutby, da?», skal scenekunstner Henriette Pedersen ifølge Black Box’ hjemmeside ha sagt til dramatiker Pernille Mercury Lindstad ved en anledning. Og en forestilling om Knutby, det lille svenske stedet i Uppsala kommune som er aller mest kjent for sitt noe tvilsomme sektmiljø på tidlig 2000-tall, har det blitt. Forestillingen har de kalt «Zekt», og den kan oppleves som en slags fri fabulering over hva som kan ha utspilt seg bak lukkede dører i den svenske bygda der gudsdyrkelse og samhold utartet til overgrep, utnyttelse og mord. Men hva dette egentlig handler om, og hva Pedersen, Lindstad og de tre skuespillerne på scenen vil med dette, det forblir ganske tåkelagt.

Det er snart tjue år siden at dramaet i Knutby, med påfølgende rettssak, virkelig begynte å fylle mediene. Det isolerte sektmiljøet, der makt, sex og mord ble knyttet sammen i en farlig knute, har siden blitt gjenstand for både dokumentarer, bøker og fyldige featureartikler. Den som ønsker å fordype seg i dette og prøve å forstå alt som egentlig ikke kan forstås, har med andre ord mange alternativer å velge mellom. I en kunstnerisk behandling av denne historien fra virkeligheten, som vi nå får på Black Box, har man noen helt egne virkemidler til hjelp når man vil belyse saken. Siden kunstnere ikke er bundet av forventning om etterrettelighet og saklighet, har de to opphavskvinnene Pedersen og Lindstad egentlig ganske så frie tøyler og mulighet til å gjøre som de vil. At de ender med en ganske kort forestilling som aller mest oppleves som dyrking av et seksualisert kroppsspråk kombinert med religiøse møters form og uttrykk, er derfor bare underlig.

Noe av det som slår meg i møte med denne forestillingen, er at den får hele Knutby-saken til å virke noe utdatert. Forestillingen makter ikke å trekke temaer og hendelser fra dette spesifikke sekt-fenomenet over i noe mer allment. Hendelsene i Knutby brukes ikke til å reflektere over sekter som fenomen verken kulturelt, religiøst eller psykologisk. Det kunne være masse interessant å dykke ned i her, men det skrapes i grunn bare litt i overflaten. For først og fremst konsentreres det om de tre skuespillernes (Haakon M. Vassvik, Josephine K. Collins og Lærke Grøntvedt) fysiske samspill. Om hvordan lederen, fremstilt av Josephine Collins, utnytter de andre seksuelt, og hvordan messing og sang går over i nytelsesutrop.