Grusomhetens Teater: Vitale dukker og en levende død

Jegeren Gracchus er ute og seiler i båten sin. Han har vært død i mange, mange år, kan han fortelle, og nå er han ute på en seilas som ingen ende vil ta. Heller ikke i havnen i den byen Riva får han bli, takket være den strenge borgermesteren Salvatore, som sender ham videre til neste havn. Kafkas novelle om jegeren Gracchus er en allegorisk fortelling som baserer seg på en personlig opplevelse Kafka hadde i 1917. Novellen ble imidlertid ikke publisert før i 1931, syv år etter Kafkas død. Den er kort, bare seks sider, men Grusomhetens Teater har i samarbeid med The Marionette Troupe of Japan ISSHI-ZA laget en forestilling av denne novellen som varer en og en halv time. Og som en del ganger tidligere, får vi en forestilling fra Grusomhetens Teater som er for den tålmodige tilskueren.

Forestillingens regi er ved Lars Øyno, og han jobber ofte på en ganske tekst-tro måte med sine forestillinger. At det denne gangen er gjort noen bearbeidelser av den opprinnelige fortellingen, er derfor interessant. Men det betyr ikke at Grusomhetens Teater og det japanske marionetteteatret klarer å levere en forestilling som kaster et nytt lys over Kafka eller fenomenet med den evige vandreren som ikke får ro etter sin død. Det er mer som om de vil gjenfortelle fortellingen og forholder seg ganske konkret til den, uten å gjøre den til noe mer enn den er i utgangspunktet. Nå har jo Kafkas novelle selvsagt mange kvaliteter i seg selv, men når den oversettes til et nytt språk som teatrets, forventer man at teatrets virkemidler skal skape noe av den samme magien som ordene gjør i den litterære teksten. Og denne gangen blir det ikke ordentlig scenemagi.

Likevel er «Jegeren Gracchus» en forestilling med noen fine momenter, og dukkespillerne fra det japanske teatret fører dukkene så nett og lett og gir dem masse fint liv. Det er nesten så man blir misunnelig på land som er så heldige å ha en slik marionettekultur. Det eneste skåret i marionette-gleden er at dukkene er et par nummer for små for scenerommet i Hausmanns gate. Vel er ikke scenerommet der så stort, men det hadde vært mer tilfredsstillende om disse fine og levende dukkene kunne tatt større plass i rommet.