Grusomhetens grining får jorden til å revne

Ordet «Lament» betyr sorg eller sørgesang, og sorgsang blir det til gagns i Grusomhetens Teaters oppsetning «Lament III». Det er en betydelig skala på produksjonen når et mylder av skuespillere/dansere og en amerikansk musikerlegende tar innover seg alt som revner i verden, men ikke uten små glør i mørket av absurd humor. Tilsiktet eller ikke.

Grusomhetens Teater markerer i år at det er 30 år siden etableringen av det som er blitt Norges mest kompromissløse teaterinstitusjon. Med Lars Øyno som kunstnerisk leder har de bundet sin visjon til den franske teaterlegenden Antonin Artaud (1896–1948) og hans radikale brudd med det tradisjonelle teatret. Artaud valgte bort dialogen til fordel for den fysiske, mimende og anatomiske estetikken som appellerer direkte til følelsene, og han definerte retningen som «grusomhetens teater». Øyno har dyrket retningen innenfor Grusomhetens Teaters rammer og satt opp alt fra egne produksjoner til stykker signert Artaud og urpremierer på Ibsens ufullendte verker «Fjeldfuglen» og «Svanhild». De siste årene har de også valgt et mer kjent og tradisjonelt repertoar hvor det fysiske uttrykket har vært dempet. Amerikanske klassikere som «En sporvogn til begjær» og «Hvem er redd for Virginia Woolf», samt fjorårets betimelige og svært gode urpremiere (!) på Jens Bjørneboes «Røde Emma».

I jubileumsåret går de til den fysiske visjonens kjerne med forestillingen «Lament III», en kombinasjon av dans og teater. Som tretallet indikerer har det vært to forløpere, men dette er på ingen måte en lineær føljetong som krever at man har sett noen av de foregående. Den første fra 2015, med to skuespillere, tok utgangspunkt i Jesu lidelseshistorie og korsgangen opp Golgata, mens «Lament II» (2018) rett og slett var kunsten å gråte. I likhet med de to første betaler «Lament III» gjeld til Jerzy Grotowski, den polske avantgardisten som vektla opplevelse foran framføring og med det et naturalistisk uttrykk som har fått navnet «det fattige teater». Antallet personer på scenen er det imidlertid ikke noe sparsommelig over. Ni skuespillere/dansere er i aksjon i tillegg til den amerikanske frijazz-improvisatoren Tristan Honsinger (72) bevæpnet med celloen og sin karakteristiske Buster Keaton-mimikk.