Glitter og doomskap med The Cure i Oslo Spektrum

The Cure er en av rockens virkelige overlevere, et band som aldri slutter å fascinere og som nærmest gjør det til en kunst å holde konserter som strekker seg inn i bredformatet også hva minutter gjelder. To timer og 35 av sistnevnte, for å være ganske nøyaktig hva Oslo-konserten gjaldt, og ja, det er litt synd å tenke på de som gikk da de første ekstranumrene begynte og som sikkert trodde at nå var det slutt, uten de store hitlåtene.

Vi føler med dem, for en konsert med The Cure er en berg og dalbane gjennom en karriere som byr på noen av de største låtene vi kjenner, men også veldig mange sanger man skal være god fan for å være med på. The Cure i Oslo Spektrum ble med noen unntak en svært god konsolidering av forholdet man har til dem, egentlig uansett om man kom inn i 1979 eller på Øya-konserten førti år etter. En konsert lik vi ble vitne til i Oslo Spektrum, med det som nå er en sekstett, vil sjeldent være et forsøk på å fornye kontrakten, men det er heller ikke en kontrakt som nødvendigvis er utdatert. Det viser ikke minst de nye låtene fra det kommende albumet «Songs Of A Lost World», det første av to stykker som The Cure har jobbet med de siste årene, og som vil bli det første siden «4:13 Dream», som kom for hele 14 år siden. Skal vi forvente noe? Ja, det skal vi.

At The Cure åpner showene på denne turneen som fortsatt er ung, med den nye låten «Alone», sier alt om hvilken selvtillit de har for øyeblikket, og den smitter også over på prestasjonen. Det er en lang, seig, strålende låt av det slaget som vil ligge tungt som godartet kvikksølv i ryggmargen, med en tekst som er mer Robert Smith enn man kunne forlange, en sånn en om tomhet, som begynner med linjer som «This is the end of every song that we sing (...) We toast with bitter dregs, to our emptiness». Uansett hva vi leser i det, denne kvelden skal bli alt annet enn innholdsløs.