Gjør Hedda Gabler usynlig i alt mylderet

I Nationaltheatrets «Hedda Gabler» finner ikke Jørgen Tesman tøflene sine. Han og Hedda er i ferd med å flytte inn i sitt nye hjem, et hus de ikke har råd til med mindre han får professoratet han er lovet i byen der alle kjenner alle. De forsvunne tøflene blir imidlertid et varsel om at i denne versjonen av klassikeren skal Henrik Ibsens mest tafatte tøffelhelt bli den sterkeste på scenen. På bekostning av tittelpersonen.

I et kaosartet regigrep ender Lena Kristin Ellingsens Hedda Gabler-skikkelse, byens mest omsvermede «femme fatale» som Tesman av alle har kapret, opp som en sytende og fortvilet kasteball i mennenes renkespill. Hvorvidt dette er resultat av bevisste valg eller ikke, er uklart. Regissør Mattis Herman Nyquists tolkning og omskrivning er i utgangspunktet radikal og leken, men sjelden får han de mange bestanddelene i den myldrende forestillingen til å klinge sammen.

At «Hedda Gabler» settes opp på Kanonhallen skjer ikke uten forventninger. Et stjernelag fyller rollene i stykket hvor det nyslåtte ekteparet Tesman (Thorbjørn Harr og Ellingsen) flytter inn i drømmehjemmet. Nyquists «Hedda Gabler» speiler seg dessuten i hans egen oppsetning av «Et dukkehjem» på Torshovteatret i 2020. Ensemblet er nesten det samme, og premissene da som nå var en språklig bearbeidelse av teksten og tematikken som gjør Ibsen dagsaktuell.