Gard B. Eidsvold nagler hver en scene til bevisstheten

Stormannsgalskap og en stri tro på at egne valg er de eneste rette, tilhører ikke bare historiebøkene. På sitt beste blir Erik Poppes film «Quislings siste dager» en påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten, hjulpet av overbevisning, farlige forbundsfeller, maktbegjær og urokkelige livsløgner.

Vidkun Quisling er en historisk uforståelig personlighet, diplomaten og det politiske talentet som ble nasjonalsosialist, som etter mange år i utenlandstjenesten ble forsvarsminister under den omstridte og kortlevde Bondepartiet-regjeringen ledet av Jens Hundseid. I 1933 stiftet Quisling Nasjonal Samling (NS). Allerede i rettssaken under landssvikeroppgjøret i 1945 ble han omtalt som «gåten Quisling». Han skulle bli et internasjonalt begrep, som svikeren som forrådte sitt eget folk og grep regjeringsmakten da Tyskland invaderte Norge i april 1940. Han var såkalt «ministerpresident» fram til arrestasjonen i 1945.

Det er her teppet går opp i Erik Poppes film, med Quislings radiotale hvor han hyller Hitler etter hans død og kapitulasjonen er et faktum. Mens Oslo og resten av landet eksplodere i gledesrus over friheten, går en stoisk Quisling – fortsatt i den villfarelse at han kan forhandle med Nygaardsvolds eksilregjering – med på hjemmefrontens krav om at han selv skal melde seg i Møllergata 19. Der blir han til sin overraskelse arrestert. I enkle trekk tegner Poppe bildet av en mann som ikke ser virkeligheten for det den er, men som fortsetter å tviholde på sin egen suverenitet.