Garantert å få fram smilet

Uansett hva man måtte mene om The Beatles og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» er det vanskelig å komme utenom at dette er et av tidens mest banebrytende album. Som da det kom ut, 1. juni 1967, satte enda en ny standard for hva som er mulig å gjøre med populærmusikken, bare man er villig til å ta sjanser samtidig som man morer seg.

Dette var lyden av The Beatles etter at de hadde bestemt seg for å slutte å turnere, for å gi alt til arbeidet i studio. Etter datidens forventninger, men også etter dagens standard, er «Sgt. Pepper» en forundringspakke. Ikke et konseptalbum i den forstand at det forteller en historie, bare fordi man må vente det uventede, i låt etter låt.

Orkesternavnet Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (det mangler faktisk en apostrof på tromma til bandet på omslaget) var Paul McCartneys påfunn for å være The Beatles’ ikke veldig hemmelige identitet, der de kunne tillate seg hva som helst, fordi de ikke trengte å være The Beatles. I en introduksjon til nye utgaver av albumet forteller McCartney at selve navnet dukket opp under en flytur der assistenten Mal Evans ba ham sende over salt og pepper, og McCartney bare hørte litt feil.