Gammelt stoff i ny innpakning

Sylvia Plath er en amerikansk forfatter som etter sin tidlige død kanskje har blitt mer myteomspunnet og mytologisert for sitt privatliv, enn som et skrivende menneske. Plath levde fra 1932 til 1962, men rakk i løpet av sin korte levetid å leve et turbulent liv, blant annet i ekteskapet med den notorisk utro forfatteren Ted Hughes. Både hennes mest kjente roman «Glassklokken» og diktene hennes kan knyttes tett til hennes livshistorie, som var preget av mange selvmordsforsøk og tung depresjon. Selv om Plath som forfatter burde vært mest kjent for tekstene hun rakk å skrive, er det kanskje aller mest omstendighetene rundt hennes selvmord som har gitt henne den oppmerksomheten hun ønsket seg mens hun fortsatt levde.

Med Nationaltheatrets forestilling på Amfiscenen, «Jeg er SYLv», oppfatter jeg at teatret ønsker å gå noe bort ifra den velkjente fremstillingen av forfatteren Plath. At de med å fortelle om henne på en ny måte også vil forsøke å si oss noe nytt om henne og forfatterskapet. Teaterteksten er ført i pennen av ingen ringere enn Cecilie Løveid, som tidligere har skrevet stykker om flere kjente historiske kvinner. Løveid er en av våre fremste dramatikere, og pleier ofte å være både formmessig dristig og ganske så virtuos i sine teatertekster. Og der Plath skrev tett innpå livet, nærmest med sitt eget hjerteblod, har Løveid en mye mer formal og eksperimentell innfallsvinkel til sine fremstillinger av livet. Møtet mellom to så ulike forfattere skape en helt egen og uventet energi i en forestilling, hvis man virkelig får det til.

Dessverre oppstår ikke denne energien. På scenen går det imidlertid på høygir. Der gestaltes Sylv/Sylvia av fire skuespillere: Birgitte Larsen, Seda Witt, Maria Lingfors og Ragnhild Tysse. Man kan se det som at de fremstiller Plath som et splittet selv. Tittelen på forestillingen «Jeg er SYLv», peker dessuten mot at dette handler om et menneske som ikke føler seg hel. Forestillingen er da også, i god Cecilie Løveid-ånd, ganske fragmentarisk, springende og lappete, og dette kler fortellingen om et menneske i full oppløsing veldig godt. Allikevel slipper vi ikke unna alle de velkjente elementene i fortellingen Sylvia Plath. Vi slipper ikke unna gasskomfyren, farsbindingen, ektemannen og Plaths drøm om å bli «The Poetess of America». Informasjonen vi får i denne forestillingen kan vi lese oss til, og kanskje bør vi det også, for den fragmentariske formen her, gjør forkunnskap viktig. Men den kjente fortellingen utvikles ikke videre, det reflekteres ikke på nye måter over sammenhenger, psykologi og litteratur, så denne forestillingen ender med å bli gammelt stoff i ny innpakning.