Fotballkampen for tilværelsen

Sport og kunst er to ganske ulike fenomener. Allikevel har vi kunnet oppleve mer enn én gang at kunst som på ett eller annet vis tar opp i seg noe fra sportsverdenen, kan være veldig medrivende. Dag Solstad ble for eksempel i sin tid viden kjent (i alle fall her i Norge) for sine skildringer av skøyteløp i «Roman 1987». Og på Det Norske Teatret viste forestillingen «Norge-Brasil – ein fotballopera» i 2012 hvordan en norsk fotballbragd av de sjeldne kunne gjøres om til underholdende scenekunst. Når også Nobelprisvinner Elfriede Jelinek har knyttet teaterteksten «Ein Sportstück» opp mot fotballkulturen, får vi enda en spennende variant av foreningen mellom sport og kunst. I Rebecca Nilssons regi har den nyeste oppsetningen av denne teksten, «Sportskoret» på Det Norske Teatrets Scene 3, blitt en teateropplevelse med mange fine øyeblikk. Men forestillingen oppleves også som retningsløs til tider.

«Sportskoret» er en tekst fra 1998 (samme år som den legendariske kampen mellom Norge og Brasil, forresten), og det viktigste ankepunktet mot den, er at den kan virke noe datert. Men utdatert er den heldigvis ikke. I tillegg til at alt som sies i forestillingen er knyttet til fotball, er dette også en kritikk av (masse)medier og en tydelig feministisk tekst. Mediekritikk og feminisme er fortsatt på agendaen i den offentlige samtalen, men ting har endret seg siden 1998. For eksempel har sosiale medier gjort det lettere for kjendiser innen sport og underholdning å styre den offentlige fortellingen om seg selv.

Det er ikke lenger de tradisjonelle mediene aviser, TV og radio som alene skaper heltebilder. Det kan folk nå fint klare på egen hånd. Når vi møter tekstens blikk på kvinner og sport, merker vi også at ting har endret seg. Kvinnefotball er mindre marginalisert og uglesett nå enn det var for tjuefem år siden, og kvinner deltar nå dessuten i både skihopp og skiflyging. Så ting har skjedd. Heldigvis.