Forvirrende store bokstaver

TEATER

Det står skrevet i forestillingsprogrammet, og det repeteres på ulike måter gjennom hele forestillingen: Dette betyr ikke nødvendigvis noe. Nei vel. Men på en teaterscene betyr jo alt noe, så hvordan skal vi tolke det? I «Villanden» er det ingen svar som kommer oss løpende i møte.

Som en del av Ibsenfestivalen ble forestillingen «The Wild Duck» av det australske Belvoir Street Theatre vist på Nationaltheatret for ei uke siden. Belvoir Street Theatre hadde lagt handlingen til i dag og var en modernisert utgave som utspilte seg et sted mellom Australia og Norge. Både dialogen og handlingen hadde et filmatisk tilsnitt, noe som ble forsterket av at skuespillerne (samt en levende and) befant seg bak glassvegger i et slags glassbur på scenen.

Nationaltheatrets egen versjon, i regi av Anders Paulin, er mye mer teaterspesifikk. Det visuelle uttrykket er holdt knapt og stramt, med et åpent og nesten nakent scenerom. Alle skuespillerne er iført antrekk som går i blå- og gråtoner, noe som gir et sobert uttrykk. Midt på gulvet på teatrets hovedscene er det spent en trampolinelignende duk som sitter lavt over gulvet og fungerer som et slags teppe eller en alternativ spillplass. Rundt denne er det plassert mikrofoner, hvor skuespillerne leser opp mange av sine replikker - som regel sittende henslengt på scenegulvet.

Det er et sterkt teaterteam Paulin har fått på laget her. Med rullerende roller framstår skuespillerne enda tydeligere som ensemble, hvor rollene byttes på og de trer inn og ut av rollene som Ibsen-karakterer og mer udefinerte skuespillere. Ibsens tekst er bearbeidet og har i likhet med den australske forestillingen et mer moderne tilsnitt, men mikses også sammen med sitater fra Franz Kafka, Jacques Derrida, Giorgio Agamben med flere. I tillegg siteres det fra science fiction-filmene «Matrix» og «Escape from New York». Mot slutten av forestillingen fortelles historien om Bisclavret, varulven som ble forrådt av sin kone. På samme måte som skuespillerne har doblet rollene underveis i forestillingen, fortelles historien om Bisclavret parallelt i sangformat. Der replikkvekslingen tidvis framføres med en så avslepen og ironisk tone at noen scener nesten får et slapstick-preg, er sangscenen, og særlig Tor Ivar Hagens prestasjon, svært rørende.

I programteksten sier Paulin at han vil «ta tilbake teaterrommet, retten til ikke å forstå». Samtidig siteres det samme sted fra Georg Johannesens dikt at «ørene er begynt å høre at øynene lyver». Det føles litt som om det er jeg som er mannen i Kafkas fortelling «Foran loven»: Jeg står foran en åpning, men jeg kommer likevel ikke inn.

Forestillingen er i seg selv en litt forvirrende opplevelse, og jeg vet ikke helt hvordan dette etter hvert faller på plass i meg. Jeg er fortsatt i prosess, som i en forlengelse av «Villandens» egen assosiasjonsrekke. Det er vanskelig å si hvorvidt jeg er en villand som biter meg fast nede på havets bunn, ventende på en reddende hund - eller om jeg bare har gått meg vill på det Ekdalske skogsloftet.