Fortsatt mystisk, ikke så magisk

«Magical Mystery Tour» var en timelang TV-film som første gang ble vist av BBC 2. juledag 1967, til svært laber respons. BBCs egne seerundersøkelser viste at programmet var et av de minst likte gjennom alle tider. «Magical Mystery Tour» er vel det eneste feilgrepet i historien om The Beatles. Bortsett fra at de sikkert hadde det artig med å lage den, og at folk insisterer på å se den med undrende nysgjerrighet, 45 år etter.

Fortsatt er det vanskelig å forstå poenget med «Magical Mystery Tour». Filmen kan kanskje forklares med å være en særegen syretripp, men «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»-albumet hadde nettopp blitt laget på de samme substansene, og denne plata har vel holdt seg rimelig godt. I september 1967 toppet «Sgt. Pepper» fortsatt listene. På de to månedene som hadde gått siden utgivelsen, hadde The Beatles bare gitt ut den helt nye singelen «All You Need Is Love», og lansert den på direktesendt TV til hele verden. Noe måtte de finne på i ukene etterpå. Det er kanskje ikke noe å si på at forberedelsene til «Magical Mystery Tour» ikke ble veldig omfattende. Det bærer filmen også preg av.

The Beatles hadde laget to ordentlige spillefilmer før: «A Hard Day’s Night» (1964) og «Help» (1965), begge anerkjent som gode komedier med gruppa i hovedrollen som seg selv. Men disse hadde manus, regissør, de var gjennomført profesjonelt produsert. «Magical Mystery Tour» var et spontant innfall, om å leie en buss, få med noen få ordentlige skuespillere, noen erkebritiske eksentrikere (Bonzo Dog Doo Dah Band og Ivor Cutler), flere tilfeldig forbipasserende, og reise rundt på landet og se hva som skjedde.

I et nytt kommentarspor til DVD-utgaven av filmen forklarer Paul McCartney konseptet rundt en «mystery tour». Som fantes i deres virkelige britiske omgivelser, pakketurer man bestilte uten å vite hvor ferden gikk. For barna hadde begrepet «mystery tour» en magisk tiltrekningskraft: «Vi fantaserte om hva som kunne skjedd i en «mystery tour». Jeg tror at det som egentlig skjedde var at folk fikk noen sandwicher, sang noen sanger, dro til Southport eller Blackpool, og reiste hjem», forteller McCartney. Turen til The Beatles bød på mye mer. Det hadde utvilsomt vært festlig å være med dem. Men som feriefilmer flest - de er morsomst å se på for dem som var med selv.

I satiregruppa The Rutles’ versjon ble det rare påfunnet til «Tragical History Tour». Var det så feilslått? Det er populært å benåde gamle kalkuner, men likevel vanskelig å finne formildende omstendigheter her. Paul McCartneys egen vurdering av «Magical Mystery Tour» er at den i alle fall ga flere en følelse av at det var mulig å gjøre hva som helst, og se om det virket. I en tid da det var lov å prøve og feile, uten at det fikk for store konsekvenser. Allerede året etter ble «Magical Mystery Tour» overgått av Monkees-filmen «Head», som satte nye rekorder i uforståelig egotripping. Vi ser en del forferdelige kunstprosjekter fra ledende popgrupper i dag også. De er imidlertid aldri så store som The Beatles. Ingen TV-kanaler vil vel finne på å vise Flaming Lips-filmen «Christmas On Mars» i beste sendetid 2. juledag. Men på den andre siden - i den nye dokumentarfilmen om «Magical Mystery Tour» forteller Martin Scorsese at han som ung og lovende filmskaper fikk mange gode ideer av det rare påfunnet til The Beatles. Så da så.

The Beatles - var ikke de egentlig ei popgruppe? Jo! Og «Magical Mystery Tour» inneholdt seks nye låter som holder alminnelig god Beatles-standard. «I Am The Walrus» og selve tittelsangen er til og med blant deres mest anerkjente sanger. De seks nye sangene kom opprinnelig ut som en dobbel EP, med billedbok fra filmen mellom de to platene. I USA ble dette for fancy, der satte de sammen en vanlig LP, med filmmusikken på den første sida. Den andre sida ble fylt ut med singlene The Beatles ga ut i 1967: «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever», «All You Need Is Love», B-sida «Baby You’re A Rich Man» og «Hello Goodbye». Dette blir ikke regnet med i rekka av «offisielle» Beatles-album, men man kan godt ta en nerdediskusjon om det likevel er et av gruppas beste. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Den doble-EP-en nådde 2. plass på singellista i Storbritannia, holdt nede av «Hello Goodbye». I Norge endte den noen plasser lenger nede, siden den i tillegg til «Hello Goodbye» hadde både «Massachusetts» med Bee Gees og «Daydream Believer» med The Monkees foran seg. Ei god tid for popmusikk. «Hello Goodbye» ble for øvrig spilt inn uka etter at de var ferdig med hele «Magical Mystery Tour»-spetakkelet. I historien om The Beatles finnes det absolutt ingen pauser. Som vi ble minnet om tidligere i år, i forbindelse med relanseringen av deres neste film, «Yellow Submarine»: I løpet av 1967 og 1968 ga The Beatles, i tillegg til disse to filmene, ut 65 nye låter på plate. En liten, selvopptatt utskeielse går det vel an å tilgi?

I tillegg til fjernsynsvisninger (nå også på NRK som aldri viste filmen opprinnelig) er filmen ute i restaurert utgave på DVD, med både den omtalte bakomfilmen, og kommentarsporet til Paul McCartney. For ikke å snakke om en kuttet scene med gruppa Traffic, som leker seg på landet til sin «Here We Go Round The Mulberry Bush». En luksusutgave kommer med ei stor bok, og den gamle doble EP-en på vinyl. Sistnevnte i mono, selv om originalens «Blue Jay Way» var barndommens første opplevelse av at det virkelig kom forskjellig, men sammenhengende lyd fra to høyttalere. Mer mystisk ble det aldri.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen