Forestillingen snubler i egne virkemidler

Alan Lucien Øyen er en koreograf og regissør med en variert verkkatalog. Øyen har både skapt bredt anlagte danseteaterforestillinger for Nasjonalballetten på Operaen («The Hamlet Complex», 2018, og «Nothing Personal», 2023) og regissert mer tradisjonelle teateroppsetninger som «Trollmannen fra Oz» (Riksteatret, 2018) og «Hvis dette er et menneske» (Torshovteatret, 2023). Dessuten har han skapt noen rene danseforestillinger, blant annet denne helt nye for Danses Hus. Komponist Henrik Skram har skapt forestillingens musikk, og et blandet kor med ti sangere åpner hele forestillingen, så bare dans får vi med andre ord ikke.

Kvaliteten i Øyens sceneproduksjoner har en tendens til å variere. Iblant tar han pusten fra både publikum og kritikere og leverer imponerende forestillinger. Andre ganger virker det om at ambisjonsnivået er i høyeste laget, og andre ganger igjen er resultatet nærmest litt generelt og pregløst. Man vet med andre ord aldri helt hva man får når det gjelder Alan Lucien Øyen. Denne gangen snubler dessverre forestillingen i sine egne kunstneriske virkemidler, og koreografien er heller ikke den mest spennende og iøynefallende.

«Still Life» er en danseforestilling for to dansere (Daniel Proietto og Mirari Moriyama), og den varer i en drøy time. «Still Life» kan bety stilleben, som jo er en kjent sjanger innen malerkunsten. Men «Still Life» kan også leses som at det fortsatt er liv, eller at det fortsatt er (det samme gamle) livet. Forestillingen har Alan Øyen laget som en bekymret kommentar til våre stadig mer digitale liv. Derfor er dette blitt en analog forestilling, der den menneskelige stemmen og kroppen står i fokus, og der scenografien består av malt landskap og lys. De ulike scenene kretser rundt mennesket i naturen, og mennesket som natur.