For oss som ikke er fans av gubbegaulingen til Van Morrison kan dette bli en styrkeprøve

Kenneth Branaghs andre kinopremiere på en drøy måned (etter «Døden på Nilen») er en selvbiografisk oppvekstskildring i svarthvitt, som både utforsker og gjenskaper barndommen hans i Belfast. Muligens filtrert gjennom et nostalgisk skjær, men fortsatt på en måte som føles ærlig, personlig og samtidig universelt. «Belfast» har sanket syv Oscar-nominasjoner, blant annet i kategoriene beste film, regi og manus. Særlig sistnevnte burde være en personlig triumf for Branagh, siden dette er hans aller første originalmanus i en karriere som spenner over førti år.

Sir Kenneth Branagh skrev sin første selvbiografi i 1990, før han engang hadde fylt tretti, og var et fenomen på teaterscenen før han engang hadde spilt inn sin første film. Branagh ble hyllet som sin generasjons Sir Laurence Olivier, og hadde alle kjennetegnene til en forfinet Shakespeare-tolker med perfekt diksjon og privilegert bakgrunn. Men Branagh har aldri lagt skjul på en arbeiderklassegutt fra Nord-Irland, selv om «Belfast» er første gang han tar for seg sin egen fortid på film. Hans alter ego er niåringen Buddy (Jude Hill), som lever en idyllisk tilværelse i et nabolag der alle kjenner alle og ungene kan herje fritt rundt i området uten oppsyn. Dette er imidlertid en sommerdag i august 1969, minutter før konfliktene mellom protestanter og katolikker eksploderer. I det ene øyeblikket leker Buddy med vennene sine i solen, i det neste blir nabolaget angrepet av protestantiske lojalister som kaster molotov-cocktails og steiner mens de denger folk med klubber og kjettinger. Ruter knuses, biler eksploderer, folk flykter i panikk.

Siden alt fortelles fra synsvinkelen til en niårig guttunge strippes all politikk og mening bort fra disse voldsomhetene, mens Buddys fredelige nabolag forvandles til en krigssone. Soldater med automatvåpen og tanks patruljerer gatene, som blir sperret av med barrikader og piggtråd. Familien hans tilhører ikke den katolske delen av befolkningen som dette hatet rettes mot, men som protestanter er det forventet at de velger en klar side i konflikten. Buddys pappa (Jamie Dornan) jobber som bygningsarbeider i England og kommer bare hjemom enkelte helger, så mesteparten av presset hviler på moren (Caitriona Balfe).

Familien sliter med restskatt og er nedtynget i gjeld, mens fremtidsutsiktene i Belfast virker håpløse. Buddy er bare vagt klar over at foreldrene sliter, og lever som de fleste barn mest i sin egen verden - som er fylt av hans lidenskap for filmer og tegneserier (ja, hans favorittserie er Marvels «Thor», noe som bare er en av flere nikk mot Kenneth Branaghs fremtidige karriere). Han har et nært forhold til sin lungesyke bestefar (Ciaran Hinds) og gudfryktige bestemor (Judi Dench), men resten av familien er ikke sjenerende troende. Faren akter ikke å ta del i denne konflikten, og mener at «Alt skyldes den jævla religionen». Amen til det.

Branagh skildrer religionen som en undertrykkende og irrasjonell kraft, med frådende prester som prediker hatets evangelium mens de tigger om kollektpenger. Nabolagets store trussel er den kriminelle småkongen Billy Clanton (Colin Morgan), en protestantisk bølle som benytter urolighetene som et påskudd til å terrorisere omgivelsene sine.

Billy forlanger at Buddys pappa enten tar en aktiv del i voldsomhetene mor katolske naboer, eller punger ut økonomisk kompensasjon. Kanskje den beste løsningen er å ta med hele familien bort fra denne krigssonen, og starte et nytt liv i London. Belfast» fanger veldig bra opp hvor mye det kan koste å gi slipp på alt og alle du kjenner for å emigrere til et annet land, og hvor stor omveltning det kan være enten du er et barn eller fullvoksen. Det merkes at dette er et lidenskapsprosjekt for Kenneth Branagh, som for en sjelden gangs skyld holder seg bak kamera mens han fyller filmen med dypt personlige betraktninger og mye lun humor. Dette er ikke akkurat den første filmen som tar for seg en voldsom konflikt fra et barns perspektiv, og minner til tider særlig om John Boormans tilsvarende selvbiografiske «Hope and Glory» (1987).

Branagh har en tendens til å smøre litt tykt på, og det er noen småting som lugger her – inklusive musikksporet. For oss som kanskje ikke er kjempestore fans av den infernalske gubbegaulingen til surpompen Van Morrison kan dette til tider bli litt av en styrkeprøve, siden Branagh har proppet musikksporet fullt av sangene til den konspirasjonsteoretiske, nordirske rikstrubaduren. En av sangene ble attpåtil Oscar-nominert, men det får vi vel bare overleve. I likhet med de fleste involvert i filmen har Van Morrison nære bånd til Belfast, og hører på sitt vis hjemme her. Smak og behag. Sånn ellers er dette et publikumsvennlig, ektefølt drama som lett overvinner kynisk skepsis.