Flott kunst, men festen uteblir

Hvorfor må det være så mørkt? Hvorfor greier ikke Nasjonalmuseet å bruke de fantastiske omgivelsene i den ikoniske lyshallen på museets tak? Hvor ille det kan bli er ekstra tydelig i Harriet Backers tilfelle.

Hun var en lysets maler. Harriet Backer (1845 – 1932) jobbet lenge og konsentrert for å få frem skjønnheten i lyset som fyller de rommene hun malte med en magisk stemning. I «Syende kvinne ved lampelys» (1890) lot hun gløden fra lampen (som så vidt er antydet) fylle hele vinduet. Men lys er det siste du tenker på i Nasjonalmuseets Harriet Backer-utstilling, den første siden solopresentasjonen i Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri i 1996/1997. Museet presser de 77 maleriene inn i én av lyshallens tre saler. I tillegg bygger de høye vegger innendørs så du knapt nok opplever at du er i lyshallen. Og de maler flesteparten av veggene i så mørke farger at du nesten ikke ser hvor du setter beina. Til slutt er lyssettingen så konsentrert om malerienes flater at det blir dominerende slagskygger fra rammene øverst i bildene.

Harriet Backer kom sent i gang. Hun var 29 år gammel da hun dro til München i 1874 for å utdanne seg til kunstner. Det at hun er blitt stående som en av våre viktigste kunstnere (ved åpningen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i fjor hadde hun fått et eget rom) skyldes en ekstraordinær evne til å ta til seg og raffinere de kunstuttrykkene som strømmet gjennom samtiden. Hun mestret raskt det naturalistiske historiemaleriet og figurkomposisjonene som dominerte i Tyskland. Da hun flyttet til Paris i 1878 lot hun seg inspirere av impresjonistene. Men som kunstner var hun først og fremst seg selv, og hun utviklet en malerstil som konsentrerte seg om lysets virkning og menneskets forhold til de rommene de oppholdt seg i.