Flere eventyr på én gang

De to utstillingene Lillehammer Kunstmuseum presenterer i noen uker til er så diametralt ulike at enhver fundamentalist vil kunne mene at den ene er fantastisk og den andre helt uinteressant – og vice versa. Dypest sett dreier det seg om politikk, men egentlig er det bare snakk om nytelse og evnen til å åpne opp for ulike uttrykk. For det er mulig å ha to tanker i hodet på samme tid. Det er ingen umulighet å glede seg over både naturorientert tradisjonskunst og modernistisk abstraksjon. Jeg tror langt flere mennesker vil like begge utstillinger enn de (få) som misliker motsetninger.

Forskjellene er veldig tydelige. «Det eventyrlige» presenteres i sortmalte rom med dunkel belysning. Kunsten fremstår som mystisk, skremmende og forførende vakker. Med eventyr og ulike fortellinger som motiv, tar utstillingens kunstnere tak i naturmystikk og myter med et gripbart og skjønnhetssøkende formuttrykk. Det er vakkert så det forslår, men det betyr ikke at kunsten er uten brodd. Samtidig ønsker enkelte gjerne å plassere noe av denne kunsten langt nede i det kunstneriske hierarkiet, som illustrasjoner og romantiske skildringer uten relevans i dagens kompliserte samfunn. Vel, vel, sier jeg.

Da er det på én måte enklere med utstillingen om den tidlige perioden til en av de mest kjente profilene i norsk moderne kunst. «Kinds of Blue – Jakob Weidemann 1942–1957» presenteres i den høyloftede storsalen, i et lyst rom med hvite vegger og med store tekstsitater i ulike nyanser av blått. «Enklere» fordi Weidemanns modernisme er mer allment akseptert som et moderne og «gyldig» uttrykk for vår tid.