Feministisk ikon fra sinne til glede

Glede er en sjelden kvalitet i billedkunsten. Og gledens yppersteprestinne i (den vestlige) kunstverdenen heter Niki de Saint Phalle. Hennes ferme og fargesprakende «Nana»-kvinneskulpturer fyller nå Henie Onstad Kunstsenter. De gjorde furore da de ble presentert på 1960-tallet. Snart 60 år etter er de med sin form- og fargemessige overdådighet fortsatt like potent eksplosive. Når gleden i tillegg følges av vold, sorg og sinne, ja da blir den store utstillingen med det feministiske kunstnerikonet en så nær komplett fortelling om livets mange aspekter som det vel er mulig å komme.

Man skal generelt være forsiktig med å utnevne noen til et geni eller et ikon. Og særlig gjelder det når ikoniseringen ikke sammenfaller med en allmenn aksept. Men det at Niki de Saint Phalle (1930–2002) er altfor lite kjent i Norge, det bør ikke være en hindring. Den store soloutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er den første presentasjonen av hennes kunst her i landet noensinne. Det finnes kanskje noen enkeltverk i private samlinger, men inntil Ekebergparken gikk til innkjøp av en av hennes skulpturer i fjor, har hun knapt nok vært representert i Norge. Nå er parkens «Forelsket fuglefontene» (1990) lånt ut til kunstsenteret, der den står utenfor inngangen fram til utgangen av mars neste år.

Den overdådig glade skulpturen setter tonen for en utstilling som publikum garantert vil huske. Men gleden dominerer ikke utstillingen totalt. Når publikum kommer inn i de vakre Prismasalene møtes de av en film som viser en selvbevisst, modellvakker kunstner sittende i ett av 1960-tallets fremste ikoner, en oransje utgave av finske Eero Aarnios «Ball chair». Og bak filmlerretet, i den høyre Prismasalen, dukker de opp, alle uttrykkene for den sorgen og det sinnet den unge, kvinnelige kunstneren måtte undertrykke på 1950- og 60-tallet. Det var først i godt voksen alder, i en selvbiografi fra 1994, at hun fortalte om farens seksuelle misbruk av henne i ungdommen. Spesielt skytemaleriene fra de første årene på 1960-tallet kan sees som en bearbeiding av dette traumet. Få, om noen, forsto det alvoret som lå bak.