Fargesterke og overveldende kunstnerliv

Det er mange forbindelseslinjer mellom Vanessa Baird (født 1963) og Else Hagen (1914–2010). Men hvis det skulle være én ting jeg ønsket å trekke frem, så er det deres herlige, uhemmede fargebruk. Fargene slår mot deg i de to store, retrospektive utstillingene som denne uken åpnet på Munchmuseet og Nasjonalmuseet. I hver sin tid er de to markante kvinnene blant våre absolutt beste kunstnere.

Men selv om kunsten er både engasjert og engasjerende, er det ingen spesielt lystig opplevelse – hvis du tar inn over deg alvoret bak de to utstillingene. Jeg vil like vel anbefale dem på det varmeste, for her ser du kunst som møter deg med alvor og skjemt, med kunstnerisk finesse og grov overdrivelse. Ikke minst er utstillingene interessante fordi Baird og Hagen på hvert sitt vis viser problemet med å få det private og det offentlige livet til å henge sammen i en maskulint dominert verden.

Spesielt Bairds utstilling er så sterk at Munchmuseet har sett seg nødt til å advare om at hennes rominstallasjon «inneholder sterke skildringer av krigens brutalitet og menneskelige lidelser.» Det siste rommet i museets tredje etasje er tapetsert med tegninger fra gulv til tak som skildrer krigens redsler i Gaza. Så er da også Vanessa Baird krystallklar: «Boycott Israel» står det med store, skrikende bokstaver.