Fargegledens mørke sider

Med Mark Rothko-utstillingen har Nasjonalmuseet skaffet seg en verdig konkurrent til suksessutstillingen med Britta Marakatt-Labba. De vises i hver sin ende av Lyshallen, og det er like dempet belysning begge steder. Men det er en intens glød i mange av Rothkos fargesterke malerier, og akkurat som på Tate i London får de en overjordisk kvalitet, – for dem som ser det: Rothkos bilder begeistrer mange, men de kan være tomme for andre. Jeg kjenner noen av sistnevnte kategori, og her skal jeg forsøke å fortelle hvorfor jeg lar meg begeistre. 40 år etter husker jeg fortsatt hvordan bildene hans satt seg i kroppen første gang jeg så dem. Følelsen sitter der fortsatt.

Uavhengig av hva du synes om de ikoniske maleriene Mark Rothko malte de siste tiårene før han døde i 1970, er det mye mer som gjør denne utstillingen interessant. Jeg skal komme tilbake til hvordan de berømte maleriene kom til Tate, men det utstillingen viser oss er at kunstneren gikk gjennom flere faser før han utviklet de abstrakte komposisjonene.

Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)