Fant igjen livsgnisten i fotografering

– Mormor sa en gang til meg da jeg var liten: Du skal vel bli fotograf, du, siden du tar så mange bilder? Svaret mitt var et kort og bestemt «ja!», forteller Skutle.

Nå er barndomsdrømmen spill levende etter at fotografen fant igjen livsgnisten og nysgjerrigheten hun alltid har vært drevet av – til kropp, mennesker, psykisk helse og den skjulte kunsten, som hun mener er overalt.

– Det kommer an på øyet som ser, forklarer hun.

Skutle «kunne aldri landet i en A4-jobb» og føler sterk trang til å reise ut av Norge for å hente inspirasjon, selv om hun egentlig finner inspirasjon i nærmest alt.

Og hun fotograferer analogt, bruker filmruller og forstørrer bildene i mørkerom – gjør ting på gamlemåten – og mener man kan lage seg et kamera av nesten hva som helst.

– Gamlemåten er mye mer tidkrevende, men jeg liker den prosessen best. Det er i mørkerommet jeg lærer mest og blir inspirert til å eksperimentere og teste ut nye fotoprosesser, slår hun fast.

Sara November Skutle (20) er, som ett av ni talenter fra Fredrikstad, nominert til Norsk Kulturskoleråds Drømmestipendet blant 400 nominerte i landet (se fakta).

Det var ikke alltid gitt at hun i dag skulle ha kommet så langt i jakten på det livet hun vil leve. I en periode var alt mørkt. Alt og alle rundt henne føltes livløst og uekte.

Veien tilbake til livet

For Skutle var i en dyp depresjon.

– Da tenkte jeg bare elendig om meg selv og om alt. Jeg hadde det dårlig og var bare kroppen min. Tiden sto stille. Alt føltes dødt. Jeg trodde at alle som smilte bare lot som, for det gjorde jeg selv, forteller hun.

Bedre ble hun ikke av pandemiens inntreden her til lands.

– «Lockdown» ble en slags virkeliggjøring av melankolien jeg følte på. Jeg hadde ikke bare en følelse av at verden sto stille lenger – verden sto faktisk helt stille. Det var i alle fall sånn jeg opplevde verden da, men jeg vil understreke at jeg senere fant ut at det ikke var virkeligheten. For selv om restriksjonene begrenset muligheten til å bevege seg utendørs, gikk fortsatt tiden. Alt var ikke dødt. Ting skjedde. Kjærligheten og håpet eksisterte ennå, selv om jeg ikke følte på det da, sier hun.

Skutle beskriver det å komme ut av depresjon som en tung prosess, der medisiner og psykolog var det som gjorde at hun kom seg ut av senga om morgenen. Og at verden for henne fikk liv igjen.

– Musikken var på, men jeg måtte selv begynne å danse til den og se at smilene rundt meg var ekte. Medisinene ga meg bare muligheten til å føle på glede. Så måtte jeg gjøre ting som gjør meg glad, forklarer hun.

Skutle hadde følt at hun ikke hadde noen grunn til å leve. Nå ble fotograferingen – selve livsnerven – redningen for henne.

– Selv om jeg var så langt nede at jeg ikke ønsket å leve lenger, ville jeg heller ikke dø. Jeg prøvde å finne grunner til å leve og spurte meg blant annet om hva jeg ville gjøre før jeg dør, men som jeg ennå ikke hadde gjort. Da fant jeg den ene grunnen jeg trengte: Jeg var ennå ikke blitt den anerkjente fotografen jeg hadde planer om å bli. Fotograferingen ble etter hvert det som hjalp meg med å finne tilbake til meg selv. Den motiverte meg til å gjøre noe og ga meg følelsen av mestring. Jeg var ikke lenger bare en kropp. Jeg hadde noe å si, beskriver hun.

Høydepunktet hittil

Skutle føler seg sykt heldig som har en så sterk lidenskap, som fanger henne opp uansett hvor fortapt hun føler seg.

– Når jeg ser gjennom kameralinsa glemmer jeg alt annet utenfor. Alt handler om å fange det jeg ser. Nesten som å jakte. Jeg glemmer at jeg må puste. Med kameraet kan jeg dokumentere alt det rare og vakre jeg oppdager.

Den spirituelle delen av henne har ført henne nærmere kropp i disse oppdagelsene.

– Jeg synes kropp er veldig spennende og skiller litt på menneske og kropp. Det er spennende at vi har så mye under huden, hvor blodet er en del av det som bygger kroppen til en form du er i. Om det gir mening? Det handler om jeg-et og kroppen og å se samspillet, forklarer Skutle.

Hennes umettelige nysgjerrighet og trang til å utforske gjennom kameralinsa startet tidlig. Hun tjuvlånte både morens og farens kamera og fylte stadig opp minnekortet på familiekameraet, til morens frustrasjon.

Som tiåring fikk hun et lite digitalkamera å boltre seg med. På ungdomsskolen kjøpte hun sitt eget speilreflekskamera. På videregående gikk hun linja for medieproduksjon, og fikk fagbrev som mediegrafiker for snart et år siden.

Hennes foreløpige høydepunkt kom i 2020, da hun fikk plass i det ettårige talentprogrammet Unge Talenter ved Henie Onstad Kunstsenter. Her ble hun fulgt opp av flere mentorer, knyttet bånd og kontakter – og: Fikk stille ut fem av bildene sine i en gruppeutstilling sammen med de andre i programmet. Bildene hang på veggen i det prestisjefylte kunstsenteret i to måneder.

– Det var veldig kult og jeg følte virkelig at potensialet mitt ble anerkjent, forteller hun.

– Skal formidle noe ekte

Nå går Skutle analog fotolinje ved Fana Folkehøgskole i Bergen, hvor hun fordyper seg i teknikkene hun liker best. Håpet er at hun som en av 50 stipendvinnere kan ta videre foto- og kunststudier i utlandet.

– Tenk at jeg kan leve av det jeg elsker mest! Det er det som er drømmen.

– Og unngå «A4-jobben»?

– Ja, det spørs jo hvordan du definerer A4, da. Det jeg legger i det, er at jeg har et behov for å uttrykke meg. Jeg har mange meninger og har sansene ute. Men jeg synes foreløpig at det er vanskelig å være helt presis på hva jeg ønsker at budskapet mitt skal være, selv om jeg ofte spør meg selv hva jeg vil med bildene mine.

Men såpass er Sara November Skutle sikker på:

– Innenfor det vide begrepet kunstfoto skal jeg formidle noe ekte. Jeg liker ikke å skape noe, men heller observere og dokumentere. Jeg føler det er litt typisk en ung fotograf å si at jeg liker å fotografere mennesker, men mennesker er spesielle fordi vi beveger og utvikler oss hele tiden og avgir så mye energi, forklarer hun, og fortsetter:

– Jeg håper bildene mine kan skape følelser i dem som ser dem, uten at jeg søker å påføre folk melankoli. Det er veldig fint når man kan se noe vakkert i noe trist og at det er annet enn bare gråtoner i livet. Og kunst, for meg, handler like mye om den som ser det, som selve kunsten. Jeg har en visjon om å inspirere andre til å tenke annerledes, se ting på en ny måte og verdsette det de ser, sier Skutle.

Selv finner hun stor inspirasjon i en av konkurrentene sine til Drømmestipendet og sin gode venn, akrobat Tuva Kristiansen, som Dagsavisen Demokraten intervjuet forrige uke.

Kristiansens store misjon er å frigjøre kvinnekroppen som omreisende nysirkus-utøver.

– Hun har funnet sin stemme i feminisme og i å avseksualisere kvinnekroppen. Jeg er både enig i det hun står for og blir inspirert av henne, slutter Skutle.

Martin Næss Kristiansen

Journalist