Familietragedie på utstilling

Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» (publisert og med urpremiere i 1956) må kunne sies å være det av de moderne amerikanske tragediedramaene som har stått seg best over tid. Dette er et uhyre elegant stykke virkelighetslitteratur, med O’Neills egen familiehistorie som utgangspunkt. O’Neill fletter sammen virkelighet og fiksjon på en måte som fortsatt oppleves som forbilledlig. Etter dramatikerens ønske ble ikke stykket tilgjengelig for offentligheten før etter hans død, og dette vitner kanskje om hvor nært dette stoffet lå ham. Men så ble da også «Lang dags ferd …» honorert med Pulitzerprisen, og ulike oppsetninger av stykket har mottatt flere Tonystatuetter.

At O’Neills teatertekst fortsatt berører, kjente jeg selv ganske sterkt på mens jeg leste den i forkant av forestillingen på Oslo Nye Teater. Med dens formale briljans, knakende gode replikker, og detaljerte og troverdige opprulling av familiens sammensatte tragedie, kan man lure på om det i det hele tatt er mulig å lage en svak oppsetning av denne teksten. Oppsetningen på Oslo Nye Teaters hovedscene i Runar Hodnes regi, viser at det i alle fall er mulig å lage en ujevn teaterproduksjon av dette strålende dramaet.

I denne oppsetningen er det spennende spillet mellom virkelighet og fiksjon i «Lang dags fred mot natt» tatt enda et hakk videre: De fire medlemmene av den fiktive skuespillerfamilien Tyrone gestaltes nemlig av ingen ringere enn en av Norges mest kjente skuespillerfamilier; familien Oftebro – Hoff. Nils Ole Oftebro, Anette Hoff, Jakob Oftebro og Jonas Hoff Oftebro skulle være kjent for de fleste nordmenn, og de er alle både dyktige og meritterte skuespillere. Men selv et ensemble som nok kjenner hverandre bedre på godt og vondt enn de fleste teaterensembler gjør, kan levere teater av ujevn kvalitet.