Evig vår

5

Morten Abel

«Evig Din»

Commercial Animal

I etterkant av siste ukes kontroverser rundt Spellemannprisen kan jeg ukollegialt minne om at flere kommentatorer stilte seg uforstående til at Morten Abel fikk den store Hedersprisen i 2015. Til tross for at han er en av Norges mest lovpriste og suksessrike artister gjennom alle tider. I vår blir han innlemmet i Rockheims æresgalleri over norske pophelter, og det er på tide å se framover. Man er visst aldri bedre enn sitt siste album i denne popverdenen. For Morten Abel er det fortsatt mer enn godt nok.

Etter den Odd Nordstoga-produserte, nesten viseaktige «I fullt alvor» er det en mer alminnelig elektrisk, elektronisk poplyd bak Morten Abel denne gangen. Men han liker fortsatt å leke med alle mulighetene i popmusikken, ikke bare bruke dem etter alle kunstens regler. Dermed stiller dette ham lagelig til for hogg for alle som forventer oppfyllelsen av «forventninger». Det er eventyrlysten som kjennetegner ham. Uten akkurat å være radikal provoserende er Morten Abel fortsatt i sin egen verden.

Det høres ut som Morten Abel deler flere personlige erfaringer denne gangen. Sangene handler om forskjellige faser av mellommenneskelige forhold. Ingen fortellinger om andre eller tredjepersoner, men et «eg» som har opplevd sine opp og nedturer i privatlivet. Eller en «æ». For Morten Abel begynner faktisk med å synge på nordnorsk denne gangen. Han levde sine første år i Bodø, og går tilbake til barndomsdialekten i «Andre goe daga», lett funky, med noen afrikanske gitarfigurer mot slutten.

Ofte er det tekstlige innholdet kryptisk. I et intervju her i avisa før jul karakteriserte han innholdet som personlig, som et «her er denne perioden av mitt liv». Siden vi ikke alltid forstår hvor han vil må vi passe oss for å tolke innholdet selvbiografisk. «Eg va'kje ung/eg va'kje dum/Eg va'kje full/Det var midt på dagen/og alt eg lirte av meg var bare tull», synger han i «Apen kjenner ingen». Det høres nesten ut som en beskrivelse av en av de mindre heldige stundene i karrieren, men vi kan ikke være sikre. Abel er også en frisk historieforteller, der han står i drosjekø i «Lenkegjengen»: «Så det e ingen grunn te å se altfor lyst på livet/Det er fortsatt ein kamp/De seie man trivs best i oppoverbakke/Men det e ikkje bare sant», er den innsiktsfulle konklusjonen.

«Lenge leve kjærligheten» omtaler en slags femtiårskrise, om å være for gammel hvis musikken er for høy, assistert av høy lyd fra Stavanger Symfoniorkester. Storslått og imponerende, men med en humor som avfeier alle pompøse tendenser. Typisk fra Morten Abel er mye av innholdet på «Evig din» annerledes enn mange hadde forventet. Som er akkurat det vi kan forvente fra denne kanten.

Spiller i Stavanger Konserthus 2. mars (2X), Drammens Teater 3. mars og Den Norske Opera 4. mars (2X).

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen