Evig unge sanger om igjen

5

POP

«Ingen synger Dylan som Dylan» heter det i et gammelt slagord. Det skulle bare mangle, denne stemmen er ofte imitert, men aldri kopiert. Implisitt i utsagnet ligger det at ingen overgår originalen. Noe som kan være riktig for noen personer noen ganger, men ikke for alle alltid. Noen vil til og med mene at alle coverversjoner av Bob Dylan er bedre enn originalene, men de tilhører et helt spesielt sjikt av befolkningen. Som i det minste får sine minoritetsinteresser ivaretatt her.

Samlingen «Chimes Of Freedom» er laget for Amnesty International. Som gjorde det samme med sangene til John Lennon for noen år siden, med et langt mindre vellykket utfall. Det ble nesten en lidelse å høre på noen av de mest likegyldige tolkningen der. Her går alt så mye bedre. Utvalget av artister er bredt, smakfullt og ofte overraskende i positiv forstand. Hyllestplater hører vi som oftest gjennom en gang for moro skyld, men denne er så godt satt sammen at det går an å komme tilbake til den for moro skyld også. Og samtidig bli minnet om alvoret som ligger bak. Det er ikke hvem som helst som har sunget så godt for Amnesty International, uten å egentlig ha planlagt det. Dylan kan tilbakevise sitt rykte som «protestsanger» så mye han vil. Han har likevel helt klare meninger som skinner gjennom i en rekke av sangene som får nytt liv her.

Noen av oss tilhører en generasjon som oppdaget Bob Dylan gjennom coverlåter. Vi var for små til å høre på album, Dylan lagde ikke hitsingler, og derfor ble vi først kjent med sanger som «Mighty Quinn» med Manfred Mann, «Wheel’s On Fire» med Julie Driscoll, Brian Auger & Trinity og ikke minst «All Along The Watchtower» med Jimi Hendrix. Jeg kan den dag i dag ikke si at jeg liker Dylans egne versjoner bedre enn noen av disse. Gammel kjærlighet ruster sjelden. På «Chimes of Freedom» har ingen fordelen av å presentere nytt materiale, men det firedoble albumet har likevel en lang rekke flotte tolkninger som det går an å bli imponert av.

Albumet åpner herlig frekt med Johnny Cash og sommerens Øya-helter The Avett Brothers, som gjør «One Too Many Mornings» flott sammen. Til tross for at de aldri møtte hverandre. Cash er død for mange år siden, og Avetts synger rett og slett på et opptak fra «Nashville Skyline»-innspillingen, der Dylans stemme er fjernet så godt som det lar seg gjøre. Diskutabelt, selvfølgelig, men vellykket. De andre på albumet får klare seg selv. De fleste gjør det forbausende bra. Sting, Dave Matthews Band og Flogging Molly går det alltids an å hoppe over. Bare «Don‘t Think Twice, It‘s All Right» er med to ganger, og versjonene til Ke$ha og Kronos Quartet er attpåtil plassert ved siden av hverandre, som for å understreke de mange mulighetene i materialet.

De medvirkende kommer fra hele spekteret av populærmusikk. Her er veteraner som Patti Smith, Jackson Browne, Pete Townshend og Marianne Faithfull, nyere stjerner som My Morning Jacket, Gaslight Anthem og Raphael Saadiq, opplagte gjengangere som Joan Baez, Steve Earle og Elvis Costello, men også ukjente navn som Cage The Elephant, som gjør en bemerkelsesverdig jobb med den gripende «The Lonesome Death Of Hattie Carrol». Hvor skal vi begynne å ramse opp høydepunkter? Når må vi slutte? Bryan Ferry gjør en fin «Bob Dylan’s Dream» - Ferry er jo også en som seriøst har målt krefter med originalen med sin versjon av «A Hard Rains A-Gonna Fall», og et helt album fullt av slike sanger. Sinead O’Connor kommer med en engasjert påminnelse om den kristne Dylan i «Property Of Jesus».

Produsentene har gjort en god jobb med å gjøre dette til mer enn et angloamerikansk sangerstevne. Det heter jo Amnesty International. «Blowing In The Wind» og «Lay Lady Lay» er de to mest sønderspilte sangene til Dylan, men her blir de sunget nytt liv i av henholdsvis Ziggy Marley og Angelique Kidjo. Iranske Sussan Deyhim står for en av de mest radikale tolkningene, av «All I Really Want To Do», mexicanske Ximena Sariñana en av de mest moderne, med «I Want You». og Zee Avi fra Malaysia en av de mest smektende med «Tomorrow Is A Long Time». Og det gjør unektelig et spesielt inntrykk å høre somaliske K’naan framføre «With God On Our Side» med sin personlige vri.

Den aller største overraskelsen er Miley «Hannah Montana» Cyrus med «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go», med den rette bristen i stemmen for å få fram elendigheten i teksten. Utskjelte popstjerner våkner til innsats med sangene til Dylan. Hør bare My Chemical Romance som gjør «Desolation Row» i stilen til Sex Pistols. Da tar den ikke så lang tid heller. Så slutter vi med 92 år gamle Pete Seeger, som synger «Forever Young» med fullt barn-av-regnbuen kor. Brukte Seeger virkelig øksa på strømledningen til Dylan i Newport i 1963? Sannsynligvis ikke, og tida leger mange sår. Helt til slutt, selveste «Chimes Of Freedom», med Bob Dylan selv. Som bekrefter at ingen synger Dylan som Dylan. Heldigvis er det fortsatt lov til å prøve seg.

Slippes fredag.