Europa for Emilies føtter

– Å spille på festival er litt som å ta av seg alle klærne og stå å synge helt naken. Du har så lite kontroll, spiller nesten uten lydsjekk og i fullt dagslys. «Her er jeg» …!

Dagsavisen møter Emilie Nicolas hjemme hos foreldrene hennes i Asker. Hun står midt i et voldsomt turnéløp, med sju av 19 sommerkonserter unnagjort. Straks skal hun til England for å gjøre konsert i forbindelse med Europa-lansering. Neste uke står Skral-festival, Moldejazz og Slottsfjellfestivalen for tur. Debutplata «Like I’m a warrior» resulterte i kollektiv panegyrikk blant norske, og etter hvert også internasjonale, anmeldere i fjor. Men tross kjempemottakelsen hun fikk, er ikke det å gjøre konserter noe Nicolas utelukkende nyter.

– Jeg blir veldig nervøs før konserter. Det deiligste for meg er følelsen etter at konserten er ferdig, når du kjenner at det gikk bra, sier hun.

LES OGSÅ: Årets artister: Tok jazzlinja til toppen

Å gjøre det riktig

En stringent scenefremtreden, kombinert med de ytterst private tekstene Nicolas skriver, gjør at journalister har en tendens til å ty til ord som «mystisk», «introvert» og «dyster» når de skriver om henne.

– Jeg syns det er veldig vakkert å stå på en scene ikke gjøre noe. Å bare stå på scenen, helt stille, og synge. Så jeg kan skjønne hva de mener, sier hun.

Hun skjønner det kanskje selv. Men folk som har kjent Nicolas lenge har på sin side ett litt annet syn på saken. For Nicolas er hysterisk morsom og for ti år siden fikk hun for første gang medieomtale som megatalent i skolerevyer. Humornieu-komiker Bjørn Asgeirsson poengterte også passende nok i årets Slottsfjell-avis at det at Nicolas er blitt popartist først og fremst er trist for det norske humormiljøet. Selv sier hun at det kanskje er nettopp det som har ledet til at tekstene hun skriver har blitt nærmest smertelig private.

– Jeg har en alvorlig side på scenen som jeg kanskje ikke har vist så mye til vanlig. Jeg er veldig opptatt av at den skal bli framstilt på en ordentlig måte og det er vel derfor jeg er så nervøs for konsertene mine og. Jeg har vært morsom og sprudlende så lenge, at jeg har blitt litt vel opptatt av gjøre det riktig når jeg først skal være seriøs, sier hun.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Musikk på alvor

Nicolas tar definitivt musikken sin på alvor. Hennes distinkte vokaluttrykk er resultat av et musikalsk engasjement som har vart hele livet, forfinet gjennom tre års jazzstudier på Konservatoriet i Trondheim. Dermed er tanken på å spille på Moldejazz kommende onsdag også litt ekstra stas.

– Selv om det er blitt en forholdsvis bred festival, så er det veldig fint å få spille der. At jazzen vil ha meg, sier hun fornøyd.

Nicolas sier folk stadig stusser når hun forteller at hun er utdannet jazzvokalist. Og at hun opp til flere ganger har fått beskjed om ikke å faktisk ikke nevne det, i fare for å støte bort folk som måtte ha forutinntatte meninger om det å lytte til jazz.

– Da tenker jeg, herregud ... Jeg bruker ikke tre år på en utdanning jeg ikke skal snakke om. Jeg er veldig stolt av å ha dykket ned i faget mitt. Og jeg føler absolutt at jeg deler mye av tankesettet mitt med jazzen, sier hun.

LES OGSÅ: Øya lover godt for Nicolas

Eksistensiell angst

Nicolas syns det er fint å få lansere «Like I'm a warrior» på nytt nå, i Frankrike, England og Tyskland. Hun liker bedre «å overraske enn å overgå det man gjorde sist», som hun sier selv. Likevel er det studio hun liker seg best i. Håpet er derfor at det vil bli tid til høsten til å lage ny musikk igjen.

– Jeg føler at jeg så vidt touchet inn på noe jeg har lyst til å gå videre med på «Like I'm a warrior», som på låten «Us». Jeg har en følelse av at et nytt album kommer til å bli ganske annerledes enn det forrige. Og det gir meg masse glede, å føle at jeg kommer med noe nytt, sier hun.

Men på tross av behovet for tonal nyskaping, vil tekstene til Nicolas fortsette i samme, intime spor.

– Pappa mener jeg har eksistensiell angst. Folk sier sånn «tenk på universet, på hvor uendelig det er» og jeg blir bare «JA! Jeg tenker på det HVER dag!». Ikke minn meg på at bak de blå greiene der (hun peker på himmelen), så er det bare ingenting og alt, og vi vet ingenting! Jeg har så mange følelser knyttet til det, til det indre, som rett og slett bare må ut. Angsten er heldigvis en utømmelig inspirasjonskilde.