Et verk som virkelig slår betrakteren i bakken

Høstens klassiske mesteraften fra Nasjonalballetten er skodd over noenlunde samme lest som vårens mesteraften: Eldre koreografier settes opp mot nyere verk. Denne gangen hentes de eldre koreografiene fra de klassiske romantiske ballettene «Svanesjøen» og «Raymonda», mens Nasjonalballettens egne krefter, Kaloyan Boyadjiev og Samantha Lynch står for de nye koreografiene. Boyadjiev benytter seg av det klassiske formspråket i sin balkongscene fra «Romeo og Julie», mens Samantha Lynch beveger seg over i samtidsdansen med sin «Coach». Det blir med andre ord en svært innholdsrik mesteraften vi får denne gangen. Ja, det blir ganske enkelt for mye av det gode.

«Svanesjøen» og «Romeo og Julie» skulle være kjente scenefortellinger for de fleste med en interesse for scenekunst. Balletten «Raymonda» er muligens et nyere bekjentskap for mange, selv om den ble skapt på slutten av 1890-tallet av den store ballettmesteren Marius Petipa, og slik sett er en av de store klassiske ballettene. Men verket har i nyere tid blitt beskyldt for å ha en altfor passiv hovedkarakter i kvinneskikkelsen Raymonda, og fremstillingen av verkets antagonist, den arabiske Abderakhman, har med moderne øyne blitt sett på som rasistisk. Dette er ikke et verk som ofte settes opp i sin helhet, det er helst den siste og tredje aktens bryllupsfest med fabelaktige danseopptrinn man viser. Slik er det også denne gangen, der Nasjonalballettens Xander Parish har satt sammen en suite med fokus på nettopp tredje akt.

Kvelden starter imidlertid med «Svanesjøen»s andre akt og de hvite svanene, slik balletten ble skapt av Natalia Makarova, etter Petipa og Lev Ivanovs originalkoreografi fra 1895. Vi ser Grete Sofie Nybakken som den hvite svanen Odile, og hun tegner et nydelig men litt kjølig portrett av en både åpen og lukket svane som møter sin prins (Simon Regourd), omkranset av atten hvite svaner. Til tross for noe manglende presisjon i rekkene hos de atten hvite danserne, tenker jeg at dette er et fint gjensyn med en stor ballett, og jeg blir grepet både av dramaet på scenen og av å høre Tsjajkovskijs musikk, forbilledlig spilt av Operaorkesteret under ledelse av Vello Pähn.