Et sus av jazzhistorie

Festivaler er så forskjellige: Etter fire dagers trasking rundt på Øya er det en kjærkommen avveksling å sette seg ned på en stol, og høre ordentlig på en god konsert uten at alle rundt skal fortelle hverandre om sommerferiene sine. Publikum i Operaen er voksent, for det var sikkert noen av disse jeg digget Jan Garbarek sammen med på Kalvøya i 1977. Men saksofonistens historie går enda lenger tilbake, til han ble norsk amatørmester i jazz i 1962. I dag kan han regnes som profesjonell.

Garbarek har beholdt sitt gode rykte, og den sterkt personlige tonen i spillet sitt. Selv om det er lenge siden sist han kom med nye plateinnspillinger turnerer han jevnlig. En stadig tilbakevendende legende det kan være fare for å ta for gitt. At han nå står på scenen i den fullsatte operaen, på åpningskonserten av Oslo Jazzfestival, er derfor fortsatt en begivenhet.

Jeg så Garbarek gå inn i en ny, mer publikumsvennlig æra med sin «Molde Canticle»-konsert i Molde i 1991. Konserten på Oslo Jazzfestival er i denne tradisjonen. Men selv om hans tid som stilskaper og foregangsmann for sin generasjon er over, vil en konsert med Garbarek vil alltid være en kjærkommen opplevelse. Vi kommer tilbake til forhistorien hans mot slutten av denne omtalen, med en overgang som forhåpentlig er tilnærmelsesvis like elegant som overgangen mellom de forskjellige partiene i musikken på denne konserten.