Et «Sluttspel» så medrivende at man knapt merker at tiden går

Samuel Becketts «Sluttspel» (med originaltittel «Fin de partie») fra 1957 ble av Beckett selv beskrevet som hans mesterverk, både estetisk og filosofisk. Det er kanskje ikke så underlig, for dette er et stykke som på både kompakt og morsomt vis forener motiver vi kjenner fra flere tidligere og senere stykker som bl.a. «Vente på Godot» og «Lykkedager». I tillegg har det sin helt egen rytme og karakter. Så skal man bare se eller lese ett Beckett-stykke i sitt liv, bør det kanskje bli dette.

Som med det meste av Becketts dramatiske forfatterskap, er det ikke nødvendigvis enkelt å fange inn hva «Sluttspel» handler om. Selv regissør Bjørn Sundquist, synes det er vanskelig å si helt eksakt hva som er handling og tematikk. «What you see is what you get», sier han i et intervju med Det Norske Teatrets informasjonsavdeling i forkant av premieren. Så lar han det være opp til publikum å finne ut av resten. Og i møte med denne forestillingen er det en sann glede å prøve å finne ut av resten. Iscenesettelsen oppleves som en ganske ren og klassisk Beckett-tolkning der fire drevne skuespillere, Jan Grønli, Morten Svartveit, Hilde Olausson og Svein Roger Karlsen, lever ut Becketts karakterer med både varme, humor og klokskap. Og tydeligst av alle skinner Jan Grønli i rollen som bister og plaget eldre mann i dyr slåbrok.

Kort fortalt handler dette om den blinde mannen Hamm (Grønli) og hans tjener Clov (Svartveit), som har levd under samme tak i mange år. Begge opplever de hverdagen som et helvete av gjentagelser. De venter på en befrielse – døden. I hvert sitt store søppelspann av den gamle sinkkledde sorten, bor Hamms foreldre Nell (Olausson) og Nagg (Karlsen). De er eldgamle, og det eneste de i grunn klarer å gjøre, er å mimre om yngre, lykkeligere dager.