Et drømmelag i en pøl av gift

Ingen kan banne på en scene som Anne Marit Jacobsen. Og hun har god grunn til å male scenen rød med en bukett gloser som får veggene til å dirre. I rollen som den nå tilårskomne ammen Anne-Marie står hun med ett ansikt til ansikt med Nora, 15 år etter at hun lukket døren bak seg og lot Torvald og tanken på «det vidunderligste» henge igjen i luften som store spørsmålstegn. Det største spørsmålet har siden dreid seg om hva som skjedde med Nora i Henrik Ibsens internasjonalt mest kjente stykke? Mange har forsøkt å skape en fortsettelse på «Et dukkehjem». Amerikanske Lucas Hnath legger inn et godt bud med «Et dukkehjem 2», som for øvrig ble spilt på Hålogaland Teater under pandemien, da med tittelen «Et dukkehjem – 15 år etter». På Christiania Teater gyver et drømmelag løs på en materie som syder av gammelt agg, av giftige baktanker og fortrengt sinne.

For regissør Mattis Herman Nyquist blir denne oppsetningen en slags fortsettelse på Torshovteatret-forestillingen «Et dukkehjem», hvor han uten helt å slippe Ibsens opprinnelige tidskoloritt oppdaterte både språket, dialogen og til og med slutten på en måte som understreket stykkets evige aktualitet. Ikke i den forstand at det er sjokkerende at en kvinne går fra mannen og til og med barna, selv om det siste er drastisk selv i dag, men ut fra en tolkning av Ibsens stykke som handler om enkeltindividets frihet til å forme sin egen skjebne. Det er den samme tanken rundt individualitet og frihet Hnath forfølger når han gjør noe så dristig som å skrive seg inn i Ibsens univers. Han lar «Et dukkehjem» være veiviser inn mot sitt eget skuespill om dilemmaene som oppstår i spennet mellom den fulle friheten og den forventede ansvarsfølelsen. Han syr sin egen tekst rundt kjernen i Ibsens drama.

Hnath forsøker ikke å være Ibsen. I stedet skriver han Ibsens figurer inn i sitt språk, og han gjør det med humor og en utvidelse av stemmene i det kjente figurgalleriet. Anne-Marie (Anne Marit Jacobsen) får en stor og betydelig rolle i «Et dukkehjem 2», mens datteren Emma (Flo Fagerli), som hos Ibsen bare er umælende til stede, nå får et helt ungt liv bak den selvsikre holdningen i møte med moren. Nora i Pia Tjeltas skikkelse har kommet tilbake. Ikke fordi hun ønsker det, men fordi hun må.