Et brenneslebarn forteller

En sterk fortelling løftes fram med humor, selvinnsikt og drivende hip hop i forestillingen «Korte år, lange dager», med urpremiere under Spkrbox-festivalen i Oslo. Nærmere bestemt er det en monolog hvor fotografen, ungdomsarbeideren og musikeren Samir Madad forteller sin historie om å være på flukt, om å komme til Norge og ikke minst betraktningene rundt et norsk samfunn i endring, ut fra behovet for å forstå og være en del av et fellesskap. Om å skape et fellesskap rundt seg selv og sin egen historie. Om å tåle smerte.

Det begynner med te. Samir Madad er selv blant dem som ønsker velkommen til teatersalen med en varm kopp, og allerede der binder han publikum og forventningene om en opplevelse sammen. Det skal vise seg at teen blir en referanse også i selve fortellingen, som Madad og regissør Hedda Sandvig («Blokk til blokk», «Isbilen») legger opp som en scenemonolog med innslag av stand up og ikke minst hip hop når han med jevne mellomrom rapper egne tekster som flyter inn i essensen som en kunstnerisk bearbeidelse av det han snakker om. Det handler om egne opplevelser, men også om å se hverandre, om tilhørighet og om å møte andre med respekt. Måten han løser presentasjonen av seg selv på, og hvordan han med post it-lapper leker seg fram til navnene på hver enkelt blant publikum, er i likhet med teen nok en isbryter.

Salen er ikke lenger en aktør på en scene med oss sittende med publikumsblikk foran, men en enhet, med Samir Madads fortelling som et lim i forsamlingen. Og dette limet er sterkere enn det på post it-lappene, som han også kommer tilbake til i historiens mange bumerang-referanser.