Et band i særklasse

The Band

«Live At 
The Academy 
Of Music 1971»

Capitol/Universal

Vi må nesten begynne med å be om unnskyldning for innledningen til denne saken. Som kanskje antyder at å høre på The Band skal være en slags fattig erstatning for Bob Dylan. Selv om de først ble kjent som hans musikanter, var de mer enn gode nok i seg selv. The Band ga ut flere klassiske album og overgikk seg selv på konserter. Som vi nå kan høre på sitt aller beste i den nye pakken «Live At The Academy Of Music», med opptak fra 1971. - Jeg føler meg stolt når jeg hører på våre gamle innspillinger. Disse gutta låt skikkelig bra, de fikk virkelig ballen til å rulle, humret Robbie Robertson sist vi snakket med ham.

Bare to år etter at de reiste rundt som akkompagnatører for Bob Dylan, ble The Band i 1968 et av rockens mest spennende nye navn - ikke som hvilket som helst band, men en rekke personligheter som rettferdiggjorde det snodige gruppenavnet. Dette var bandet med stor B. Robbie Robertson, Levon Helm, Garth Hudson, Richard Manuel og Rick Danko spilte med forbløffende løssluppen styrke. Alle i gruppa byttet på å være forsangere, unntatt Robertson, som derimot skrev de fleste sangene. Han fortalte oss senere at han skreddersydde sangene spesielt for stemmene til de fire andre. The Band tok de urbane utskeielsene i rocken fra slutten av 60-årene tilbake til landsbygda og skapte en egen liten verden. Sangene deres var USA i novelleform. Ikke så verst av en gjeng canadiere?

- Jeg ser på dette som Nord-Amerika. Sangene mine er en videreføring av interessen for amerikansk mytologi, fortalte Robbie Robertson oss langt senere: - Det fascinerende med Amerika er det ungdommelige. Det finnes ikke så mye tradisjon, og da er det ikke så mye som binder deg. Landet er så rikt på mange måter, det er så mye å hente fra, så mange underkulturer, forklarte han. Robbie Robertson har alltid vært mer enn alminnelig interessert i kontinentets musikalske arv. Denne uka gir han også ut boka «Legends, Icons and Rebels», der han har skrevet om 27 av populærmusikkens gamle helter, spesielt for barn, fordi han mener at også niåringer bør kjenne til Billie Holiday og Brian Wilson.

Allerede i 1959 startet The Band som The Hawks, backingbandet til Ronnie Hawkins, han som i den offisielle rollelista til filmen «Renaldo And Clara» er oppført som Bob Dylan. Fordi han i en scene i en hotellresepsjon blir spurt om det er han som er Dylan og Hawkins selvfølgelig svarer ja. Nå skal vi gjøre et nytt forsøk på å skrive oss bort fra Bob Dylan.

The Band ga ut sitt første album i 1968. «Music From Big Pink», der de gikk dypt inn i amerikanske musikktradisjoner og sto fram med stor overbevisning i et år med mange store albumklassikere. Big Pink var forøvring huset de bodde i, utenfor New York. Bildet av huset på omslaget var malt av Bob Dy... nei, vi må videre igjen. «The Weight» var en liten hitsingel, men en stor standardlåt, og The Band ble godt etablert på egen hånd. I 1969 fulgte de opp med albumet som bare het «The Band», som er deres aller beste. Platene fortsatte å komme det neste tiåret, ikke like jevnt perfekte hele veien, men alltid fullt av høytidsstunder. Selv da de laget julesang («Christmas Must Be Tonight»), ble det én for evigheten.

The Band sa takk for seg i 1976. Medlemmene fortsatte hver for seg, og Rick Danko kom etter hvert til Norge for å danne trio med Jonas Fjeld og Eric Andersen. The Band kom også sammen igjen som band ved flere anledninger, men uten en motvillig Robbie Robertson ble de aldri tatt helt på alvor igjen. I dag er Richard Manuel, Rick Danko og Levon Helm alle døde, men interessen for The Band lever i beste velgående.

Innholdet på deres nye utgivelse «Live At The Academy of Music» er ikke ukjent for gamle venner. Dette er opptak fra konserter i New York de fire siste kveldene i 1971, som først kom ut på plate som «Rock Of Ages» i 1972. «Rock Of Ages» inneholdt et utdrag av konserten i gammel 70-talls dobbel live-LP-standard, 17 sanger til sammen på fire platesider. En ny CD-utgave fra 2002 hadde ti ekstra spor, og den nye høyner det totale innholdet til alle de 29 låtene som ble framført over fire kvelder.

Den mest kjente opptredenen til The Band er selvfølgelig avskjedskonserten «The Last Waltz», der venner og kjente som Neil Young, Van Morrison og Neil Diamond var med på å sette en spiss på kvelden. Slike gode forbindelser kan fort ta oppmerksomheten bort fra gruppa selv. På «Live At The Academy of Music» er de seg selv nok. Det vil si, de hadde med en full blåserrekke, musikere fra orkestrene til Miles Davis, Count Basie og Charles Mingus, med arrangementer skrevet av Allen Toussaint. De står ikke bare der og blåser for syns skyld, men legger en stor, ny dimensjon til lydbildet og viser The Band fra en ekstra sjelfull side.

Robbie Robertson var aldri fornøyd med lyden på «Rock Of Ages». Han har derfor mikset sporene om igjen med Bob Clearmountain, for at de skal stå fram slik han ønsket (og åpner i nye intervjuer for å gjøre det samme med «The Basement Tapes»). På den største utgaven av denne utgivelsen får vi også høre konserten fra nyttårsaften 1971 i sin helhet, slik den hørtes ut rett fra miksebordet. Denne kvelden fikk publikum en ekstra nyttårsopplevelse da Bob Dylan, ja, han igjen, uanmeldt dukket opp for å være med på fire låter like etter at det hadde gått inn i 1972. Helt til slutt gjør de «en vi ikke har spilt på seks år», «Like A Rolling Stone», og ingen roper «Judas», som i Newcastle i 1966. Uansett hvor bra de låter sammen, setter Dylans tilstedeværelse på ingen måte The Band i forlegenhet. De som ikke kommer seg til Oslo Spektrum torsdag, kan utmerket godt ha en storartet kveld hjemme sammen med The Band.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen