Et av Bob Dylans beste comeback

Det var ikke gitt at «Time Out Of Mind» skulle bli en av de sentrale platene i Bob Dylan-katalogen. Man hadde kanskje begynt å tvile på om det var så mye mer å vente seg derfra i 1997. Sju magre år var gått siden forrige album med nye sanger på «Under The Red Sky». Dette ble etterfulgt av to album med gamle, tradisjonelle viser fra folkesangen, «Good As I Been To You» og «World Gone Wrong». Den evigvarende turneen fortsatte i stor stil, men hadde han nytt å melde? Så kom «Time Out Of Mind».

«Time Out Of Mind» er opprinnelig et uttrykk for en fjern fortid som ingen lenger kan huske. Heldigvis har jeg også tilgang til arkiver, som gjør det mulig å huske tilbake til 1997. Min opprinnelige anmeldelse av albumet var begeistret, men tok ironisk utgangspunkt i nye spekulasjoner om Dylan kunne komme til å få Nobels Litteraturpris, med nye tekstlinjer som «I’m strumming on a gay guitar/smoking a cheap cigar». Den som ler sist, og alt det der, det ble ikke meg denne gangen. Men forventningene var ikke til å ta og føle på. Det var kanskje derfor anmeldelsen her i avisa ble lagt inn som undersak til omtalen av The Rolling Stones’ nye «Bridges Of Babylon». Det må være lov å si at dette Stones-albumet ikke har blitt stående igjen med den samme nødvendigheten, selv om det ikke høres så verst ut. Men det var Stones som gikk rett inn på topp på VG-lista uka etter, mens Dylan måtte nøye seg med andreplassen.

Flere av utgivelsene i Bootleg-serien til Bob Dylan har vist fram de opprinnelige albumene hans i et nytt lys. Dette er også hovedpoenget med den nye utgivelsen, som mikser om igjen den opprinnelige produksjonen til Daniel Lanois. Dylan hadde gode erfaringer med Lanois fra innspillingen av «Oh Mercy» i 1989, og gjenopptok samarbeidet åtte år senere. Det ble litt mer konfliktfylt denne gangen. Lanois har sin egen estetikk med atmosfæriske virkemidler, kunstige klanger og fiffig perkusjon. Dette er tonet ned i den nye miksen av «Time Out Of Mind» . Dylan mente lyden kom i veien for innholdet i sangene hans. Spesielt gjelder dette stemmen. I gamle intervjuer om samarbeidet med Dylan har Lanois snakket om effekter som «Elvis-ekkoet» og en «flanger»-effekt som fikk det til å høres ut som sangen ble overført fra satellitt. Selv synes jeg det er bedre å få følelsen av at Dylan er i samme rom enn å ha følelsen at han kommer fra et sted i det ytre rommet. Vi får stemmen hans mer midt i fleisen her, det er veldig effektivt, men det høres ikke radikalt annerledes ut enn før.