Er Goksøyr og Martens’ teaterprosjekt begynt å gå på tomgang?

Toril Goksøyr og Camilla Martens har med forestillingene i sin femdelte serie «Livet» gang på gang begeistret og berørt både kritikere og publikum. I de tre delforestillingene som hittil er blitt produsert, «11 år», «Dottera» og «Gå», har vi kommet svært nær mennesker og relasjoner når de er på sitt aller skjøreste og såreste. Vi har fått høre og se fortellinger om bl.a. mobbing, brå dødsfall og vanskelige familierelasjoner, og med disse fortellingene formidlet tett på øret gjennom et headsett, har det hele blitt svært intime og realistiske teateropplevelser. I den nyeste delen av «Livet»-serien, kalt «Bror», benytter Goksøyr/Martens seg av de samme tekniske virkemidlene som tidligere, men denne gangen forlater man forestillingen uten å ha blitt særlig berørt. Hva er det som har skjedd? Har prosjektet plutselig begynt å gå på tomgang?

Det Norske Teatret, som produserer forestillingen, annonserer at «Bror» handler om søskenrelasjoner, om å høre til i en familie der ett søsken trenger og får mer enn de andre søsknene. Og ja, «Bror» handler om det, men det tar lang tid før vi kommer dit. For lenge virker det som om dette handler om eldreomsorg, og forestillingen rusler og går altfor lenge før vi kommer dit det virkelig brenner, rent tematisk.

Publikum selv skal forresten også rusle og gå litt. «Bror» er nemlig en todelt forestilling, der den første delen foregår ute i Oslo sentrum. Vi går i en førti minutters tid mens vi i høretelefoner lytter til en samtale mellom en far som heter Øyvind (Oddgeir Thune) og hans sønn Casper (Casper Falck-Løvås). Vi går samme rute som de to, fra Det Norske Teatret (som i fortellingen er et sykehjem der det ligger en syk far/farfar) ned til sjøen og Aker Brygge og tilbake til teatret. Det er egentlig ikke så mye viktig informasjon vi får i denne delen, og det fiktive universet vi lytter til, er ikke like godt samkjørt med livet i byen, som det var i vandreforestillingen «Gå» fra 2020. Men vi får i alle fall vite at Øyvind ikke kan betale husleien sin, og dette blir en viktig brikke i fortellingen senere. Ellers er fortellingen fylt med forkledde ledetråder til hvor vi skal gå mens vi lytter, uten at det oppleves som en overbevisende del av fiksjonen. Det blir bare påtatt og tilfører ikke historien noe som helst. Forestillingen kunne klart seg fint uten denne vandre-prologen.