Er det egentlig en julefilm?

Av Sveinung Lutro, forfatter

I februar i år kunne Norsk filminstitutt melde at de har bevilget penger til en ny versjon av den tjekkiske eventyrfilmen «Tre nøtter til Askepott». Som julefilmentusiast fylles jeg av både håp og redsel.

«Tre nøtter til Askepott» har en unik posisjon i det norske folks bevissthet. Det er ikke tilfeldig. Den kan skilte med en av de mest gunstige sendetidene i året.

De fleste nordmenn har sterke minner knyttet til julaften formiddag: Smaken av marsipan og karameller fra julestrømpen, synet av gavene som blir lagt under treet, stillheten før julegjestene ringer på døren. Kilingen i magen på formiddagen kan kanskje bare slås av de utløsende følelsene på julaften kveld, når høytiden når et klimaks.

Med et så godt utgangspunkt skulle en tro at statskanalen hadde tenkt nøye ut hvilken film de ville gi seerne sine. Hva er det som skal definere julen for oss som nasjon? Hvilken film har kunstneriske kvaliteter, underholdningsverdi og et budskap som er høytiden verdig?

NRK valgte «Tre nøtter til Askepott». En østeuropeisk eventyrfilm med brungul syttitallsestetikk. I denne filmen handler det om kampen mellom det gode og det onde, den undertrykte som omsider får sin revansj. NRK valgte å trene opp tusenvis av nordmenn, som Pavlovs hunder, til å assosiere julaften formiddag med et klassisk eventyr. Slik ble «Tre nøtter» for mange den ultimate julefilmen. Det var i alle fall den tittelen filmen fikk da VGs lesere skulle kåre tidenes julefilm i 2013.

Men er den egentlig en julefilm? Har filmen, utover tidspunktet den tilfeldigvis har blitt vist på, noe som helst med julen å gjøre?

I de aller fleste definisjoner av ordet julefilm, blir betegnelsen brukt om filmer som foregår i julehøytiden. I «Die hard» skyter Bruce Willis terrorister i en skyskraper på julaften. I «Love actually» flørter statsminister Hugh Grant med sin underordnede i dagene før jul. I Norge har vi fått en slik type film eller serie hver jul de siste tiårene: «Jul i Flåklypa», «Karsten og Petras vidunderlige jul» og årets Netflixserie «Hjem til jul» er eksempler.

I denne typen julefilm er ofte filmmusikken pepret med dombjeller og kirkeklokker. Hvert filmbilde inneholder gjerne lyslenker eller juletre. Hovedpersonene går med ullgensere, duskeluer eller kåper med pelskrager. Scenografi, kostymer og lydspor bidrar til at man sitter igjen med en følelse av jul.

Men selv om man kan komme i mild julestemning, gir ikke disse filmene oss nødvendigvis den gode, varme følelsen. Det er som å få en dyr, men lite gjennomtenkt julepresang av noen som ikke bryr seg noe særlig om deg. Hyggelig, men man sitter igjen med en litt tom følelse.

I de klassiske julefilmene sitter man igjen med noe annet. En tro på menneskeheten og kjærlighet til sine medmennesker. I denne typen julefilm er høytiden selve temaet i filmen: I julen, skal alle være snille med hverandre!

Historier hvor julen og godhet er tema har røtter fra 1800 tallet. Klasseskillene i England var enorme på denne tiden. De som ikke greide seg selv ble henvist til arbeidshus eller fattighus der forholdene var mildt sagt kummerlige. Forskjellene og urettferdigheten skapte nok et ubehag i det rike borgerskapet for da Dickens kom ut med boken «A Christmas Carol» i 1844, ble den en sensasjon. I boken presenteres en løsning på den dårlige samvittigheten: Veldedighet. Dickens fikk æren for å ha skapt en ny juleideologi; Omsorg, nestekjærlighet og gavmildhet var julens sanne mening.

De klassiske julefilmene har tatt opp arven etter Dickens. De har omfavnet filosofien om at det er bedre å gi enn å ta.«It´s a wonderful life» hyller småbymannen som setter andre foran seg selv. I «Alene hjemme» finner en liten gutt ut at samme hvor håpløs familien hans er, er han glad i dem og savner dem når de forsvinner. I tegnefilmoriginalen av «Grinchen som stjal julen» fra sekstitallet møter vi et grønt uhyre som saboterer de materielle sidene av feiringen, bare for å finne ut at folk synger julesanger og er glade uansett.

Filmene handler om enkeltpersoner eller samfunn som går gjennom en forandring. De går fra å være grådige og selvopptatte til å bry seg om sine medmennesker.

Hvor er «Tre nøtter» i disse to julefilmtradisjonene? Ingen steder, så vidt jeg kan se. Ser vi bort fra konteksten, at NRK har programmert tusenvis av barn til å assosiere Askepott med høytiden, har filmen julete kvaliteter? Er det noe ved filmen i seg selv som gjør den verdig tittelen julefilm? Ingenting som jeg kan se.

Men alt håp er ikke ute. Som Ebenezer Scrooge på julenatten har også det norske filmmiljøet og skaperne av «Tre nøtter til Askepott» en mulighet til å vende om. Her er min julegave til filmskaperne: Tre forslag til forandringer:

Askepott bestemmer seg for å dele av rikdommen hun får på slutten av filmen. Hun holder en stor julefest for alle de fattige i kongeriket. Den onde stemoren innser gradvis at hun har vært et råttent menneske og ved et julemirakel blir hun varm og kjærlig.

Les også: Hva sier egentlig Julens Lov om kunstige juletrær?