Endelig på plass – med utfordringer

Det er grunn til å juble når Nasjonalmuseet endelig åpner. Nesten seks år etter at Kunstindustrimuseet ble stengt, og over tre år etter at Nasjonalgalleriet lukket dørene, er det nesten som å komme hjem å vandre gjennom det nye museet på Vestbanetomten. Arkitekt Klaus Schuwerk har gitt utstillingsrommene en klassisk innramming med moderne detaljer. Lange siktlinjer og variert fargebruk gir en ro som bygger opp under den estetiske og reflekterende opplevelsen. Interiørarkitekturen minner om Nasjonalgalleriet, men detaljeringen og romforløpene er vesentlig bedre.

Museet er bygd for evigheten. Her er det høy kvalitet hele veien. Foajeens store volum med den glitrende skiferen i veggene gir en høytidsstemning som du tar med deg i den videre vandringen. Du må stoppe opp og orientere deg. Da får du tid til å se på og tenke over betydningen av samiske Maret Anne Saras «Pile o’Sápmi». De rundt 400 reinskallene som utgjør det eneste kunstverket i foajeen, er en påminning om at Nasjonalmuseet jobber for å rette opp historisk urett som reflekteres i skjevheter i samlingen. Det vil du også merke ved at det er flere kvinner representert enn du fant i de tidligere museene som ble sammenslått ved tvang i 2003.

Fra foajeen kan du enten gå rett inn i den klassiske delen innenfor foajeen, inn i design- og kunsthåndverksrommene i fløyen mot Aker Brygge, eller opp de monumentale trappene til billedkunstetasjen og videre til åpningsutstillingen i lyshallen. Flere har allerede hevdet at design kommer best ut av det hele. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det har naturlig nok vært en kamp mellom de ulike retningene som danner den historien Nasjonalmuseet skal fortelle, og vurdert etter antall kvadratmeter har det som tidligere het Kunstindustrimuseet kommet godt ut.