Endelig på nært hold

KONSERT

Dixie Chicks

Oslo Spektrum

Nesten som en introduksjon til gruppa spilte de gjennom sin historie med låtene i en tilnærmet kronologisk orden. Det vil si, årene etter at Natalie Maines kom med før utgivelsen av «Wide Open Spaces» i 1998, og de ble et av Amerikas aller største band. Mye dreier seg om henne nå, der hun står midt på scenen. Med sin nye vri på Bernhoft-sveisen (it’s hooorrrible, sa et av barna hennes da hun kom nyklipt hjem). På hver sin side, søstrene Emily Robison og Martie Maguire, henholdsvis barbeint og med svært høye hæler. Dixie Chicks er best når søstrene får gnistre til på henholdsvis banjo og fele. Når de bare spiller elektrisk gitar og slår på tamburin er ikke musikken like spesiell.

Dixie Chicks reiser rundt med et fullt femmannsband, et band som gjør mer av seg enn mange ønsker, på bekostning av den jordnære sjarmen i musikken. Åpningen med «I Can Love You Better» banker med et rockehjerte som om de skulle vært The Rolling Stones. Dixie Chicks er countrytrioen som krysset grensene, til et publikum som ikke bare går med cowboyhatter. Vi skal passe oss for å ønske at de var noe annet enn det de foretrekker å være selv, men det er ikke alltid de beste egenskapene deres kommer godt nok fram i et lydbilde som er tilpasset arenarocken. «Goodbye Earl» høres flott nok ut, den «rocker» bra som det heter, men innholdet går tapt: Sannsynligvis den eneste sangen om to jenter med bakgrunn fra 4H og det amerikanske bondeungdomslaget som forgifter den voldelige ektemannen til den ene av dem.

Publikum liker fortsatt Dixie Chicks som ordentlig countryband også. Dette kommer godt fram i «Sin Wagon», som begynner med en kraftakkord, en 1-2-3-4-opptelling som hadde vært The Ramones verdig, men fortsetter i jublende bluegrass-stil til stor fornøyelse både for sal og scene. En versjon av Miley Cyrus' «Wrecking Ball» ble mottatt med mer lunken skepsis, men var en fin og fordomsfri versjon av en utmerket sang. Etter deres nydelige versjon av Fleetwood Macks «Landslide» takket Natalie Maines de som hadde hjulpet til med ordentlige lightere, som hun hevdet hun ikke hadde sett på konserter på åtte år. Da fikk hun plutselig se enda mange flere. Og enda flere, da trioen sang «Lullaby» for sine til sammen ni barn. Da de gjorde følsomme «Easy Silence» ønsket jeg at jeg hadde lighter selv. Med «I Like It» aksepterte vi til slutt at Dixie Chicks først og fremst er en eminent popgruppe, og liker det.

Dixie Chicks virker veldig klare for å minne verden om at det er musikere de egentlig er. Deres mellomspill som politiske aktivister blir ikke nevnt med et ord i løpet av konserten. Mange av sangene snakker uansett sitt eget tydelige språk. I første ekstranummer får vi for første og eneste gang høre Maines, Maguire og Robison helt alene på scenen, i «Travelling Soldier». Med «I’m Not Ready To Make Nice» river de nesten ned salen. Helt til slutt kom en versjon av Bob Dylans «Mississippi», uten at noen skulle ønske at opphavsmannen heller sto der selv.

Forhåpentlig rydder denne oppsummerende konserten plass for en ny fase i historien deres. Natalie Maines lover i alle fall at Dixie Chicks kommer tilbake til Oslo. Det skal vi huske.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen