En underlig magefølelse

For mange nordmenn er japansk teater kanskje mest forbundet med de tradisjonelle teaterformene no og kabuki, som særlig i teaterhistoriske fremstillinger vies en del plass. Utvekslingen av nyere scenekunst mellom et europeisk land som Norge og et asiatisk land som Japan har heller ikke vært særlig sterkt representert i det norske scenekunstfeltet, så når teatersjef Kristian Seltun ved Nationaltheatret har gitt den velrennomerte japanske dramatikeren, koreografen og regissøren Toshiki Okada plass i høstens repertoar, er det et nødvendig og aldeles strålende initiativ. Om forestillingen hans, «Hvalen i rommet», er like strålende, kan nok diskuteres. Men bare det å få denne japanske scenekunstneren inn på en norsk scene med alle de konnotasjoner som ligger i hans uttrykk, bidrar i det minste til en del verdifull refleksjon omkring kulturelle referanser.

«Hvalen i rommet» settes opp på Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren, et scenerom som hittil har sett mistenkelig likt ut i svært mange oppsetninger. At det endelig har blitt forvandlet til et rom inni magen på en hval – en hval som er full av plast – er en helt ny opplevelse. Katrin Bombes scenografi viser dermed at det faktisk er muligheter for stor forvandling av dette rommet også. Mer av det!

Inni denne hvalens plastfylte mage befinner det seg seks navnløse karakterer spilt av Kjersti Tveterås, Bernhard Arnø, Henriette Marø, Ingjerd Egeberg, Anneke von der Lippe og Eindride Eidsvold. Men hvem er de? Hva gjør de og hvordan havnet de der? Vil de noen gang komme seg ut? Det er noe av det denne forestillingen kretser rundt og som de seks karakterene forteller ulike fortellinger om. Kanskje er de seks Green Peace-aktivister som har blitt slukt av hvalen under en aksjon. Kanskje er de seks rike personer fra en luksusyacht – hvem vet?