En ullen bjørnetjeneste

Med «Bjørnene» iscenesetter Vega Scene nyskreven norsk dramatikk signert Fredrik Høyer. Teksten som ligger til grunn for oppsetningen er i tråd med ting slampoeten, forfatteren, musikeren og dramatikeren har lagd tidligere, som eksempelvis teatersuksessen «Grønlandsutraen» som han selv framførte som en monolog. Det er igjen hverdagstanker rundt definert tematikk satt inn i en større helhet, som så ristes i en sjangersvir rundt den keitete måten vi forholder oss til hverandre på. I «Bjørnene» ser vi konturene av et debattklima som er i ferd med å bli polariserende og betent. Men teksten er trolig bedre enn utførelsen av stykket.

«Bjørnene» framføres av fire skuespillere som deler de ulike sekvensene seg imellom, enten som samtaler som fyker mellom dem som et firehodet troll, eller som rene monologer der de hver for seg gir en historie særpreg. Felles for alle historiene, ofte glidende inn i hverandre, er at bjørnen er konseptuelt utgangspunkt. Slik minner «Bjørnene» i oppbygning om et av Høyers øvrige stykker, ungdomsstykket «I-VI» skrevet for Brageteatret, som også besto av ulike historier i ulike fortellersjangre, og som på mange vis tok utgangspunkt i spørsmålet «hvem er vi?» på bakgrunn av enkeltindividet.

«Bjørnene» handler heller ikke først og fremst om bjørner, men om oss selv og hvordan vi snakker sammen, snakker til eller forbi hverandre eller snakker hverandre etter munnen. Om ekkokamre og konfrontasjon. Og bamsen, uansett hvilken ham den kommer i, er et anvendelig dyr for å skape bilder av noe større. Den er kanskje søt og innbyr til kos, men den river også av deg halve ansiktet om den får sjansen, og det før du rekker å stille deg selv de helt essensielle spørsmålene, som hvem er jeg, eller hvem er vi? Kanskje er dette stykket et underfundig forsøk på å vinne tid, slik at vi skal kunne reflektere rundt disse spørsmålene. Unngå å få ansiktet revet av, også i overført betydning i samtalen rundt oss.