En «Peter Pan» med voksesmerter

Man vet som regel hva man går til når «Peter Pan» settes opp på en scene. Ikke denne gangen. Oslo Nye Teater og regissør Fredrik Longva skriver om J.M. Barries klassiske historie om gutten som ikke vil vokse opp, og nå handler det i hovedsak om andre overgangsriter enn det å gå fra barn til voksen. Selv om det aspektet selvsagt er en del av oppvåkningen som guttene i denne dramatiseringen også gjennomgår. Men nå handler det om å åpne opp for følelser som tradisjonelt er forbundet med forbud og skam, men også om eventyret som livline.

Et viktig premiss er at selve fortellingen i seg selv skal redde de fortapte fra mørket og undergangen. Det være seg «the lost boys», eller de fortapte barna i Neverland, i det som her heter Aldrilandet. De som av ulike grunner er sviktet av foreldre og omsorgspersoner, som ikke vil vokse opp, som har flyktet inn i fantasien og som jages av den utenforstående trusselen, personifisert gjennom Kaptein Krok.

Eller det kan være teateret i seg selv i møte med utslettelsestrusselen fra en annen foresatt, som Oslo kommune. Det er ikke godt å si hvem som er verst av de to, Kaptein Krok eller kommunen, men førstnevnte har et komisk skjær over seg som muligens gjør han lettere å bekjempe.