En ny måte å se Munch på

Vår kunnskap om Edvard Munch blir stadig mer fasettert og mangfoldig. Nå blir perspektivet ytterligere utvidet med «Jordsvingninger», utstillingen som har Munchs naturvisjoner som omdreiningspunkt. Det er blitt en formidabelt bra utstilling. Det er i seg selv overraskende, for han regnes jo som en skildrer av menneskets store følelser. Men selv om tradisjonelle landskapsskildringer glimrer med sitt fravær, viser utstillingen at han var interessert i naturen gjennom hele livet: Han dyrket jorden selv, og han var inspirert av naturrelaterte filosofiske perspektiver på livet og livssyklusen.

Samtidig som den spesielle innfallsvinkelen gir en ganske uvant oversikt over kunstnerskapet, er det enkelte ting som gir grunn til å innta en spørrende holdning til utstillingen. Den første finner vi i tittelen, «Jordsvingninger». Begrepet er Munchs eget, men ordet står ikke i den toneangivende, norske ordboken, NAOB. Han brukte det ikke mye selv heller; så vidt vites dukker det opp kun én gang i en tegning der han definerer «mennesket og dets tre kraftcentrer». Når det ikke finnes en offisiell definisjon, må vi tenke selv. Man kan for eksempel mene at det gir relativt uklare assosiasjoner om noe illevarslende, et slags «føleri» uten konkret innhold. Det kan også forstås mer positivt, som en vibrasjon som knytter menneske og natur sammen.

Når vi ser utstillingen og utvikler vår forståelse av begrepet «Jordsvingninger», er det grunn til å tenke på hvor annerledes kunsten i denne utstillingen fremstår. Sammenlignet med det visuelle bildet vi vanligvis forbinder med Edvard Munch (1863–1944), er en stor del av bildene lysere og mer pastellorientert enn hans mest kjente bilder. Med 120 verk i utstillingen finnes det selvfølgelig mørk kunst. Men det er ikke stemningen fra «Dagen derpå» eller «Melankoli» som former hovedinntrykket.