«En midnattsolsdrøm»: Sjarmoffensiv uten retning

Sommerens lille presang fra Nasjonalballetten heter «En midnattsolsdrøm» og spilles under åpen himmel på Operataket. Som tittelen antyder, relaterer denne forestillingen til Shakespeares «En midtsommernattsdrøm», og det er på ingen måte første gang at noen bruker Shakespeares kjente stykke som utgangspunkt for en egen scenefortelling. Vi har i år kunnet se Ibsens ungdomsstykke «Sancthansnatten» på Ibsen Museum og Teater, skrevet bl.a. etter inspirasjon fra samme stykke. Men nå er det altså Nasjonalballettens tur i en tre kvarter lang (eller kort) happening kreert av regissør Marit Moum Aune og koreograf Kaloyan Boyadjiev, også kjent som koreografen for Nasjonalballettens «Nøtteknekkeren».

Lenge trodde vi (altså kritikere og publikum) at dette skulle være en forestilling som handlet om klima og de dramatiske klimaendringene vi opplever. Det var i alle fall det vi kunne lese på Operaens nettsider. Men bare dager før premieren melder Operaen at klimafokuset er tonet ned, og at forestillingen heller vil handle om hvordan drøm kan forvandles til mareritt. Det kan jo skje på ulike fronter – kanskje også i prøveprosessen til denne forestillingen? Noe har åpenbart skjedd i prøveperioden som har spent ben for regissørens og koreografens opprinnelige plan. Og det er ikke til å komme fra at resultatet har blitt ganske så magert.

Denne altfor korte forestillingen oppleves i grunn mest som en veldig redusert utgave av Shakespeares opprinnelige fortelling med litt ekstra fokus på årstidene. I løpet av forestillingens førtifem minutter rekker vi å komme oss igjennom både vår, sommer, høst og vinter, men det er veldig uklart hvilke begivenheter som faktisk skjer i løpet av dette året som utspiller seg på scenen. Når det hele er over, føles det som om forestillingen akkurat har startet. For har det egentlig skjedd noe? Var det noen utvikling og hva handlet dette om? Hvor ble det av marerittet?