En luguber underverden full av bohemer og utskudd

«Fabian: Going to the Dogs» er en vital, kaotisk mellomtidsskildring basert på romanen av Erich Kästner, som fanget opp tidsånden i Weimarrepublikken like syrlig, kynisk og treffsikkert som Nathanael West gjorde med trettitallets Hollywood i «Day of the Locust» - og Jack London på sitt vis gjorde tretti år tidligere i «Martin Eden». Så ingen overraskelse at boken senere ble bannlyst av nazistene som «dekadent asfalt-litteratur». Regissør/manusforfatter Dominik Graf markerte seg som en polert, kommersiell regissør på åttitallet, men har de siste tiårene jobbet mest med krimserier på tysk TV. Med Gullbjørn-nominerte «Fabian: Going to the Dogs» går 69-åringen aktivt inn for å unngå alt vi forbinder med støvete, historiske dramaer. Han legger seg på frisk, uformell, frynsete stil som innledningsvis får dette til å minne om en undergrunnsfilm – skildret i klaustrofobisk Academy-format med Super8-innslag, gamle arkivopptak og en formell fortellerstemme som alternerer mellom et mannlig og kvinnelig perspektiv. Heldigvis har vi god tid på oss.

«Fabian: Going to the Dogs» varer nøyaktig like lenge som «The Batman», med en spilletid på rett rundt tre timer. Det er vanskelig å påstå at dette er en historie som strengt tatt trenger å være så utmattende lang (den forrige filmversjonen av romanen kom i 1980, og var en drøy time kortere), men historien er såpass hedonistisk, eksentrisk og kaotisk at lengden aldri blir direkte tyngende. Etter en lang steadycam-kjøring gjennom Berlins moderne T-banenett suser vi magisk tilbake til 1931, der den blaserte reklamemannen Jakob Fabian (Tom Schilling) tilbringer mesteparten av tiden med å utforske Weimarrepublikkens dekadente uteliv. En luguber underverden full av bohemer, fylliker, junkier, prostituerte, kunstnerspirer og utskudd.

Vi møter Fabian først på en sexklubb der han treffer nymfomane Irene Moll (Meret Becker), som er gift med en velstående psykolog som ikke makter å tilfredsstille henne. Fabian skjønner at han har rotet seg borti en kaotisk situasjon etter at ektemannen forlanger at han signerer en kontrakt før samleiet starter, så isteden stikker han hjem og barberer bort barten sin. Som man jo gjør i sånne situasjoner. Fabian flyter igjennom dette hedonistiske miljøet mer som en observatør enn deltager, en velkledd gentleman som virker like bekvem i skitne bordeller som han er blant den velstående eliten. Bak den fatalistiske fasaden bærer Fabian på traumer fra første verdenskrig og ambisjoner om å skrive en roman, og plutselig kastes han ut i et Berlin preget av bratte nedgangstider, arbeidsløshet og dyp fattigdom, der man er pent nødt til å svelge stoltheten hvis man vil overleve.