En kruttønnes bekjennelser

Vi skjønner det allerede i forestillingens åpningsbilde: Kjersti Tveterås entrer Nationaltheatrets hovedscene gjennom døren til bakscenen. Utenfor den åpne døren ser vi helt vanlige mennesker som venter på buss og trikk i Stortingsgata en kveld i 2022, og som nysgjerrig titter inn på den hvitkledde skikkelsen som skrider inn i det mørke teatret. Det er Jane Eyre. En kvinne fra vår egen tid. Kanskje enda mer enn hun er fra viktoriatidens England, får vi følelsen av, etter hvert som Eline Arbos lekne iscenesettelse av Charlotte Brontës viden kjente roman folder seg ut foran oss. Og dette er blitt en oppsetning med virkelig rause lag av glede og sorg, romantikk og raseri, lyn og torden, samt metaperspektiver man kan tygge på en hel teatersesong.

Like mye som dette er Kjersti Tveterås’ forestilling (for det er det absolutt!), så er det en oppsetning der selv de mindre rollene får skinne, og der alt som skjer på scenen fungerer som et nesten perfekt maskineri. Det begynner å bli en klisjé å kalle noe en teaterfest, men etter å ha sett «Jane Eyre», er det nettopp den klisjeen jeg trenger. En tre timer lang teaterfest!

Charlotte Brontës roman «Jane Eyre» er et banebrytende verk i vår vestlige litteraturhistorie. Boken ble skrevet av en kvinne på en tid kvinner ikke skrev bøker, og ble utgitt under mannlig psevdonym. Lenge kunne man ikke tro at det faktisk var en kvinnelig forfatter bak dette mesterverket. Denne romanen fra viktoriatidens England er en sjangermessig kompleks sak, som tar opp i seg både selvbiografien/dagboksformen og den gotiske romanen – og ikke minst er den en viktig feministisk tekst som nærmest har fått fast plass på litteraturpensumet ved universitetene. Fortellingen om den fattige, stygge og uelskede Jane som klorer seg fast til tilværelsen og ender opp med både formue og kjærlighet, er da også en type fortelling vi elsker å se og høre, med en hovedperson som er lett å heie på.