En Frankenstein blott til lyst

Det er mange underlige tilfeldigheter som får større konsekvenser enn man hadde regnet med. Lite ante vel forfatter Mary Shelley, at «Frankenstein; or, the Modern Prometheus» (1818), boken som ble gitt ut etter en uhøytidelig skrekkroman-konkurranse med bl.a. Lord Byron, skulle bli opphavet til en hel kultur: Frankenstein-kulturen. Et lite søk på Wikipedia viser f.eks. en lang liste over filmer som er skapt med utgangspunkt i romanen. Og når Centralteatret/Oslo Nye Teater nå setter opp en teaterversjon av fortellingen, blir den en del av en lang Frankenstein-tradisjon ved teatrene, som hadde sin spede start allerede mens Mary Shelley selv levde. Det var faktisk de førsteteateroppsetningene som gjorde Frankenstein-historien til den suksessen den har blitt. Spørsmålet er bare om Centralteatrets versjon kan kalles en suksess.

Den danske regissøren Camilla Kold i har i samarbeid med Astrid Berg Hauge dramatisert Mary Shelleys fortelling slik at vi sitter igjen med den kjente grunnfortellingen der professor Victor Frankenstein (Stine Fevik) skaper en levende skikkelse (Maria Agwumaro) av død materie (les: døde mennesker). På nesten magisk vis gis skikkelsen liv gjennom elektrisitet, men utover det er det lite som blir magisk når skapningen først er kommet til liv. Frankenstein selv er overbevist om han har skapt et monster og klarer ikke å se at dersom skapningen får dekket sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet, vil den også kunne gjøre godt. I stedet blir det ulykkelige monsteret en realitet og rammer til slutt Frankenstein selv på hans bryllupsnatt.

I denne oppsetningen har dessuten Frankenstein og monsteret fått selskap av en tredje karakter, en djevel (Karoline Schau), som helst kaller seg selv en assistent. Djevelen trekker hele tiden i tråder og utgir seg løgnaktig for å være en venn av både professoren og monsteret. Men hva som egentlig er poenget med denne djevelen i et større perspektiv, er vanskelig å se, selv om karakteren er flott fremstilt av Schau.