«Dyrene i Afrika» er et ganske kontroversielt bidrag i klimadebatten

Avstanden mellom Thorbjørn Egner og Erlend Loes «Dyrene i Afrika» kunne knapt vært større. Loes roman fra 2018 om fem tilsynelatende vanlige, men egentlig veldig uvanlige nordmenns krampaktige forsøk på å redde verden er slett ikke «ei lita dyrevise». Romanen delte da også litteraturkritikerne i en begeistret og en skeptisk leir da den kom. Og etter å ha lest Loes bok, holder jeg meg til den siste leiren. Etter å ha sett Feil Teaters sceneversjon av romanfortellingen, viser det seg at den heller ikke har overlevd overgangen fra papir til scene særlig godt.

Kort fortalt, er «Dyrene i Afrika» en ganske merkelig beretning om fem personer som i sine daglige norske liv plutselig begynner å kjenne en dragning mot dyr, og en dragning mot Afrika. Etter å ha hørt et foredrag om dyreetikk, finner de hverandre, blir venner, har overnattingsfest og enes om å redde verden. Men ikke på en hvilken som helst måte, nei, de vil gjøre det ved å skjende dyr. Ja, du leste riktig. Her skal dyresex brukes som politisk virkemiddel i en verden preget av klimakrise, for å skape oppmerksomhet om hvor dårlig vi behandler dyr generelt.

Første del av Loes roman, der de ulike karakterene presenteres, er kjempemorsom, men når det kommer til dette med å skjende dyr, da ramler jeg av. Plutselig er det ikke morsomt lenger. Det er for ekkelt, for trist, for ubehagelig, selv om Loes fortellerstemme er like lun, lakonisk og underfundig som den pleier. Dessverre har Feil Teater kuttet vekk store, store deler av den morsomme romanteksten, og de legger alt trykket på de fem personenes omgang med dyr i Afrika. Det sier seg selv at det blir vanskelig å le av denne forestillingen, selv om det er meningen at den skal være morsom.