Dylan i stormens øye

POP

«Tempest» kommer som en bekreftelse for alle de som har hevdet at det er noe helt spesielt med Bob Dylan. 71 år gammel gir han ut et bemerkelsesverdig engasjert album - kanskje hans beste siden «Modern Times», kanskje siden «Time Out Of Mind», kanskje siden «Blood On The Tracks». Det er i hvert fall det lengste siden «Blonde On Blonde», og innholdsrikt så det holder. En rekke av sangene er ren historiefortelling, om liv og død, og det meste innimellom. Sanger som setter tilværelsen på spissen, som tar bort alle forestillinger om uutholdelig letthet. Ofte er han langt inne i mørket, med et musikalsk overskudd som får oss til å se lyset. En vilje til formidling som bekrefter at de fleste andre bare synger det som kalles «halvkvedede viser».

Albumet ruller av gårde med «Duquesne Whistle», en slags western swing i beste amerikanske togsang-tradisjon. Kanskje er det tilfeldig at melodilinja minner om en av de store sangene i denne retningen, Steve Goodmans «City Of New Orleans». Dylan utnytter i alle fall virkemidlene fullt ut. Bandet koker som et damplokomotiv. Dylan selv er også i storform, en åpenbaring for alle dem som har kommet til å elske denne stemmen, den som satte en helt ny standard for begrepet «sang». Teksten har nesten bibelske proporsjoner, og denne fløyta han synger om, enten den kommer fra toget eller fra selve Duquesne, den tuter som om den aldri skulle få en ny sjanse. Om han føler at enden er nær, eller bare lengter etter godt selskap, det er ikke så lett å si. Dylan er Dylan. Og glir lekende lett over i ren «Blue Moon»-romantikk i «Soon After Midnight», den mest smektende sangen her. « ... And my day has just begun» fortsetter han etter tittelen. Ingen kjenner dagen før Bob Dylan har gått hjem, og han har tydeligvis mye ugjort.

Disse sangene slår an tonen for et album der Bob Dylan viser alle sine kunster. Med tekster som pirrer fantasien, sterk melodisk teft, og framførelser som slår gnister. Et godt argument for å holde seg med et fast band som kjenner hverandre ut og inn, selv om gjestemusiker David Hilgado (fra Los Lobos) på trekkspill er en av dem som utmerker seg best i lydbildet. Bob Dylan har igjen produsert sin egen plate under pseudonymet Jack Frost. Vi må også si noen ord om lydbildet, som helt forkaster alle moderne virkemidler, og står fram med spenst, dynamikk og beundringsverdig styrke.

Som alltid når Dylan er på sitt beste er det heller ikke nødvendig å grave seg altfor langt inn i materien for å få utbytte av sangene. Når alt kommer til alt er de bare rock ‘n‘ roll, og lett å like. Ja, på et album fullt av episke utredninger er det største høydepunktet kort, enkelt og lettfattelig. «Long and Wasted Years» er riffbasert, en sånn sang som Jimi Hendrix kunne kastet seg over hvis han hadde hørt den på «Basement Tapes»-bootleg i 1967. Den hører hjemme i denne tida. Det er bare herlig å høre Dylan synge «Shake it up baby/Twist and shout». Linjer som selv ikke de ivrigste fortolkerne kan legge mer i enn et opplagt engasjement. Like etter i denne sangen synger han forresten «I wear dark glasses to hide my eyes/There‘s secrets in them that I can‘t disguise», linjer som må pirre fantasien til alle som har vært opptatt av mytene rundt Dylans person.

«Early Roman Kings» er et lite historisk drama, spilt ut som ren Muddy Waters-blues. En form de fleste vil stivne i, men Bob Dylan og hans band hamrer i vei og får den til å høres ung og frisk ut. Dette er det nærmeste vi kommer en mulig samfunnsrefsende sang, med sammenligningen mellom romerske keisere og skruppelløse kjøpere og selgere som ødelegger de moderne byene. En lignende stil er også valgt for «Narrow Way», med sangeren på sitt mest opprørte, i permanent konflikt med omgivelsene.

«Pay In Blood» og «Tin Angel» er begge rene kriminaldrama. Den første en rockelåt som The Rolling Stones ville vært stolte av, både nå og før. Den siste høres ut som en gammel morderballade, og i spennet mellom disse understrekes Bob Dylans unike forståelse for alle musikkens beste tradisjoner. Det hører vi også i «Scarlet Town», som tar tittelen fra den gamle folkesangen «Barbara Allen», og blir en helt ny folkesang. Akkurat som Gillian Welch i «Scarlet Town» på sitt seneste album, ikke helt uten sammenligning for øvrig.

Den siste delen av albumet byr på et par nye opplevelser i Bob Dylans lange historie. «Tempest» er hans mye omtalte 14 minutter, 45 vers lange beretning om Titanics forlis. Framført som ren og skjær skillingsvise. I alle fall på overflaten. For Dylans fortelling er egentlig lettfattelig nok. Leo i sangen kan til og med være Leonardo DiCaprio i James Camerons filmatisering av dramaet. Vi må lete forgjeves etter overordnede metaforer, som Mikael Wiehes i sin minnesang for passasjerene på andre klasse. For dem som vil dikte videre på egen hånd er det imidlertid nok å ta tak i.

Som om ikke skillingsvisa var nok avslutter Dylan med en sang der han for aller første gang høres sentimental ut. «Hold On John» er en rørende minnestund for John Lennon, komplett med referanser til Lennons egne sanger, på en måte som vi kunne forestilt oss andre hylle ham den nærmeste tida etter at han ble drept. Denne er altså ikke Dylan på sitt mest briljante, men til gjengjeld høres engasjementet desto sterkere ut når han lager en sånn sang etter alle disse årene. Sangen er dertil et passende punktum for et album der vi har vært gjennom det meste av hva livet har å by på av godt og dårlig vær. Hvis «Tempest» ofte høres rolig og behagelig ut på overflaten er det bare stille før stormen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen