– Du må være sterk for å være svak, og svak for å være sterk

Forfatteren, fjellklatreren og foredragsholderen Jon Gangdal er styremedlem i Storedal kultursenter i Skjeberg. Gangdal står bak boken «Det muliges kunst», en bok om Erling Stordahl, hans livsfilosofi og hans mange livsverk. Lørdag deltar han i senterets sommerforedrag, i samtale med kulturrådgiver Torill Stokkan.

– Det «offisielle» livsverket ble Ridderrennet og Beitostølen helsesportsenter. Men Storedal kultursenter ved farsgården her i Skjeberg lå nok hans hjerte nærmest, mener Gangdal.

– Blinde Erling Stordahl så meg

«Mange av oss bruker krefter på å forsøke å bli som andre, i stedet for å kjempe for å bli den beste utgaven av oss selv», står det på omslaget til Beitostølens jubileumsbok.

Jon Gangdal har skrevet mange bøker. Felles for flere av dem er historiene om tragiske menneskeskjebner, mange av dem unge personer.

– Det jeg har funnet ut etter å ha gått dypt inn i historiene, er at ingen har sett dem. Jo, de har blitt sett med øynene, men ikke hvilke personer de er. Hvordan har de det med seg selv? Det var her Erling Stordal hadde sin styrke. Som blind «så» han likevel alle mennesker, forteller Gangdal, og legger til:

– Under arbeidet med boka traff jeg en dame som har hatt flere opphold på Beitostølen. Hun lider av ryggmargsbrokk og var allerede som ung jente på helsesportsenteret. Jeg spurte henne om hva det var som hadde gjort mest inntrykk den første gangen hun kom til Beitostølen? Svaret kom raskt: «At blinde Erling Stordahl så meg».

– Vi er alle annerledes

Det er ikke første året Storedal Kultursenter inviterer Jon Gangdal til foredrag og samtale. I 2018 ledet han en samtale med forfatteren Thorvald Steen som i ungdomsårene ble rammet av en arvelig og alvorlig muskelsykdom. Temaet for samtalen var: «Hva er et verdig liv?»

– Jeg glemmer ikke den dagen. Thorvald sitter lenket i rullestolen foran alle tilhørerne. Vi fant raskt ut at vi hadde flere ting til felles. Blant annet er vi begge født i 1954 og vi var begge ganske gode skihoppere i vår ungdom. På grunn av muskelsykdommen kunne han ikke fortsette med skihoppingen. Jeg fortsatte heller ikke, etter et tungt oppbrudd i familien, Gangdal stopper opp et øyeblikk:

– Det var da jeg snudde meg mot Thorvald og sa: «Her sitter du med ditt handikapp, godt synlig på utsiden. Jeg med mine på innsiden. Vi er faktisk i samme båt, men bærer byrdene forskjellig. Du må være sterk for å være svak, og svak for å være sterk.» Denne inderligheten fant jeg raskt i historiene rundt Erling Stordahl. Han sa det så godt selv:

«Jeg trodde en gang jeg var alene om å være annerledes. Vi er alle annerledes. Annerledes enn vi tror. Vi vandrer alle i mørket. Noen fordi vi ikke ser med øynene, noen fordi vi ikke ser med tankene. De fleste av oss fordi vi ikke ser hverandre.»

Synet, en overdreven sans

Arbeidet med boka, møte med 50-års jubilanten Beitostølen helsesportsenter og engasjementet rundt Storedal kultursenter har blitt en øyeåpner for Jon Gangdal.

– Fra mange av brukerne ble jeg tidlig fortalt at synet er en overdreven sans. Men vi baserer oss jo på å se, protesterte jeg. Hvor ord og uttrykk henger med: Du må jo innse! Har du ikke sett! osv., smiler forfatteren.

– Jo, synet er en viktig sans. Men det som gjør minst like mye inntrykk på oss og setter de dypeste sporene, er ikke bare hva vi ser, men hva vi hører, lukter, smaker og kjenner både emosjonelt og fysisk. Vår sterkeste og mest presise hukommelse sitter i kroppen, ikke i synet.

I styret for Storedal kultursenter håper Jon Gangdal han kan bidra til at senteret blir: Den åpne møteplassen hvor alle mennesker med ulike forutsetninger kan bli beriket av egne og andres opplevelser av kunst, kultur, natur og historie. Slik det står beskrevet i strategidokumentet.

– Etter å ha fått anledning til å komme inn i Erling Stordahls verden på Beitostølen, har jeg blitt vel så fascinert av senteret her i Skjeberg. Sammen med Blindeforbundet og Norges Handikapforbund skal vi skape det sømløse senteret – hvor man lærer ikke bare å se med øynene, men også med sansene – og hverandre!

Tomm Pentz Pedersen

Journalist