Drøm og drønn med PJ Harvey på Øya

Amfiet var sjeldent fullpakket da PJ Harvey brakte skjønnet og uro til Øya i en nær perfekt kombinasjon. Polly Jean Harvey kan med rette kalles et britisk ikon. En konsert med henne er alltid en begivenhet, enten hun gjør det intimt og kompromissløst slik vi opplevde henne på Sentrum Scene i Oslo i fjor høst, eller hun er headliner på de største festivalscenene. Som denne sommeren på Øyafestivalen, hvor konserten naturlig nok ble mer variert enn sist vi så henne på scenen i Oslo. Da framførte hun sitt siste album «I Inside the Old Year Dying» i sin helhet, i en intim og vakker ramme.

Sangene fra «I Inside the Old Year Dying» viser seg også å være sentrale i konsertsettet hun bringer med seg denne sommeren, og det bli åpenbart at mange blant publikum ikke er vant til dette materialet. Det er likevel noe av det sterkeste hun har skrevet, om oppvekst i Dorset, landsdelen i det sørvestlige England hvor hun fortsatt bor, og hvor hun ha lagt skildringene som hjemsøker henne, drømmeaktige og forstyrrede vers om barndom og om å være i en annen verden.

Selv sa hun om albumet at: «Jeg er et sted jeg aldri har vært før. Hva er over oss, hva er under, hva er nytt, hva er gammelt, hva er natt og hva er dag? Alt er det samme egentlig, og du kan bare drømme deg bort». Og å drømme, det er den mest naturlige inngangen også til opplevelsen konserten med henne ga denne åpningsdagen i Tøyenparken. Selv er hun nesten stilisert til stede på scenen, med store, men forsiktige fakter som maner fram ytterligere følelser bak ordene.